Musikken som forsvant

Av all musikken som skrives, er det bare en liten del som oppnår status som verneverdig og bevares i generasjoner. Men når komponisten er berømt nok, får «tapte verk» en egen aura av mystikk som bare forløses når det kanskje en gang dukker opp.

En slik forløsning skjedde i norsk musikkliv i 2015, da den tapte fiolinkonserten til Johan Halvorsen kom til rette i et bibliotek i Toronto. Halvorsen var en av Oslo-Filharmoniens første sjefdirigenter og en av de viktigste skikkelsene i norsk musikkhistorie.

23. og 24. mars spiller Oslo-Filharmonien konserten med Henning Kraggerud som solist. Som oppvarming gir vi deg et knippe av de mest kjente forsvinningsnumrene i norsk og internasjonal musikkhistorie – og noen verk som dukket opp igjen.

Claudio Monteverdis operaer

Claudio Monteverdi (1567−1643) skrev det som regnes som verdens første opera, L’Orfeo, for hoffet i Montova i 1607. Han skrev flere operaer for Mantova i årene som fulgte, men disse har gått tapt. Kanskje ble partiturene ødelagt da krigen herjet i Mantova rundt 1630.

Monteverdi skrev minst sju operaer som han fullførte og fikk fremført. Fire av disse er blitt borte. De to siste han skrev, Poppeas kroning og Ulysses vender hjem, er bevart og har i likhet med L'Orfeo blitt satt opp ved Den Norske Opera de siste årene.

Markuspasjonen av J.S. Bach

Johann Sebastian Bach (1685−1750) var mest berømt som musiker i sin samtid, og en rekke verk gikk tapt etter hans død. Etter hvert forstod stadig flere hvor enestående han var som komponist, og Mozart og Beethoven var blant hans største beundrere.

I 1829 var tiden for alvor moden for Bachs musikk, og Felix Mendelssohns oppsetning av Matteuspasjonen ble en stor suksess. Dét verket hadde ikke vært tapt − bare glemt av de fleste. Men av Markuspasjonen fra 1731 har vi bare teksten igjen.

Ole Bulls fiolinkonserter

Ole Bull (1810−1880) var legendarisk som fiolinvirtuos og fikk en enestående posisjon som norsk kulturhelt. Som komponist ble han ikke like anerkjent, selv om han gjerne spilte sine egne to fiolinkonserter når han turnerte. Bare «Seterjentens søndag» ble allemannseie.

Da Harald Herresthal arbeidet med sin firebinds biografi om Ole Bull (utgitt 2006−2010), kom mye av notematerialet til fiolinkonsertene til rette, sammen med solostemmer som Bull holdt for seg selv da han levde. Begge har siden blitt «ny-urfremført» og spilt inn på CD.

Franz Liszts opera Sardanapalus

Franz Liszt (1811−1886) var sin tids superstjerne som komponerende pianist, men på 1840-tallet ønsket han seg flere bein å stå på. Inspirert av Lord Byrons skuespill om assyrerkongen Sardanapalus bestilte han en libretto (operatekst), men det gikk årevis før han kom i gang.

Etter å ha skissert opp én akt for stemmer og klaver i 1849−1850 la han prosjektet til side. Først for noen år siden oppdaget en musikkforsker at det gikk an å rekonstruere hele akten fra skissene. Ti minutter får premiere i sommer, og noter til første akt gis ut i 2018.

Johannes Brahms’ strykekvartetter

Johannes Brahms (1833−1897) ble utropt til den nye Beethoven som 20-åring av den eldre komponistvennen Robert Schumann. Siden la han lista ekstremt høyt for seg selv og ødela alt notemateriale han ikke var helt fornøyd med, både skisser og ferdige verk.

Verst gikk det nok utover strykekvartettene; han ga ikke ut mer enn tre i alt, men skal ha skrevet 20 til som han ikke var fornøyd med. Sjansene for å finne dem igjen er nok små. Men for bare noen år siden dukket det opp et ukjent pianostykke av komponisten fra 1853, Albumblatt i a-moll.

Edvard Griegs symfoni i c-moll

Også Edvard Grieg (1843−1907) kvittet seg med musikk han ikke var tilfreds med. I 1865 fullførte han sin første symfoni, og deler av den ble spilt flere ganger de neste årene. I 1867 fastslo han at han ikke var fornøyd, og skrev på partituret at den aldri måtte spilles igjen. Men han ødela det ikke, og etter hans død havnet det i Bergen Offentlige Bibliotek.

"Forbudet" ble overholdt i mer enn 110 år: I 1980 ble symfonien spilt av et orkester i Moskva og året etter av Harmonien i Bergen. Symfonien har ikke vært i nærheten av å bli like populær som Griegs klaverkonsert, men spilles nå og da og har blitt spilt inn en rekke ganger.

Johan Halvorsens fiolinkonsert

Johan Halvorsen (1864−1935) begynte karrieren som fiolinist, men etablerte seg senere som både dirigent og komponist på høyt nivå. Noen av de mest berømte stykkene hans er skrevet for fiolin og bratsj, Passacaglia og Sarabande over temaer av G.F. Händel.

Fiolinkonserten hans ble urfremført i 1909 i Nederland med den kanadiske fiolinstjernen Kathleen Parlow som solist. Hun spilte den noen ganger til, men etter 1910 ble den ikke spilt mer. Etter komponistens død var det ingen noter å finne, og den ble regnet som tapt. Halvorsen hadde nemlig kastet eller brent mye annet han ikke var fornøyd med.

I 2015 kom fiolinkonserten til rette igjen, i Kathleen Parlows etterlatte papirer. Oppdagelsen skapte begeistring i norsk musikkliv, og sommeren 2016 ble konserten fremført for første gang på over 100 år, med Det Norske Kammerorkester og Henning Kraggerud som solist.

Se TV-dokumentar: Johan Halvorsens fiolinkonsert er gjenfunnet!

Igor Stravinskijs gravsang

I 1908 døde komponisten Nikolaj Rimskij-Korsakov, som blant annet hadde vært Igor Stravinskijs lærer. Samme år skrev Stravinskij et 12-minutters orkesterverk til minne om læreren. Pogrebal’naya Pesnya eller «Gravsang» ble urfremført i januar 1909.

Stykket ble fremført bare én gang, og en trodde lenge at notene ble ødelagt under den russiske revolusjonen i 1917. Høsten 2014 ble stykket gjenoppdaget under en storopprydding i Musikkonservatoriet i St. Petersburg, og i desember 2016 ble det spilt offentlig for første gang siden 1909, i Marinskij-teateret i St. Petersburg.

Dmitrij Sjostakovitsj' Orango

I 1932 skrev Dmitrij Sjostakovitsj utkastet til første del av en opera med arbeidstittelen Orango. Handlingen var basert på samtidens mest kontroversielle biologiske prosjekt: forsøket på å krysse menneske og ape, ledet av den russiske biologen Ilya Ivanov.

Arbeidet med operaen stoppet opp, og Sjostakovitsj var også kjent for å kaste egne verk. Men i 2004 ble skissene funnet i Glinka-museet i Moskva. En venn av Sjostakovitsj hadde nemlig bestukket hushjelpen til å ta vare på kontorsøppelet hans. I 2011 ble en nyorkestrert versjon av prologen til Orango urfremført av Los Angeles-filharmonien.

Geirr Tveitts Baldurs draumar

Geirr Tveitts storslåtte ballett Baldurs draumar ble uroppført i konsertversjon i Oslo i 1938. Det var komponistens største verk til da og vakte forventninger om internasjonal suksess, og mulig fremføring i Londons storstue Covent Garden. Men der forsvant notene under krigen.

Geirr Tveitt mistet mye av originalnotene til sin musikk i en stor brann i 1970. Blant notene som dukket opp under oppryddingen, var fragmenter av Baldurs draumar. Kaare Dyvik Husby og Alexei Rybnikov restaurerte verket, som ble fremført og innspilt på nytt i 2003.

Jean Sibelius’ åttende symfoni

Jean Sibelius (1865−1957) var en av de største fornyerne av symfonien de første tiårene av 1900-tallet. Symfoni nr. 7 fra 1924 var et høydepunkt i så måte, den var så nyskapende i formen av komponisten måtte tenke seg om en god stund før han kalte det en symfoni.

Sibelius jobbet med en åttende symfoni i årevis, men datoen for urfremføring ble stadig utsatt. I 1945 skal han ha brent alle notene. Men det har dukket opp noen fragmenter de siste tiårene, og i 2011 ble snaue tre minutter med skisser fremført av Helsinki-filharmonien.