Musikk rett på huden

Kaija Saariaho. (Foto: Maarit Kytöharju)

Hun får oss til å oppleve musikken uten å skjelne mellom hvilke sanser vi tar i bruk, skriver Bodil Maroni Jensen om Kaija Saariaho.

Operaen L’Amour de loin er skrevet for tre solister, kor, orkester og høyttalere. En skygge av elektronisk bearbeidete lyder ligger rundt klangen som produseres av menneskestemmer og instrumenter på scenen. Og der, i ytterkanten av lydbildet, forsvinner vibrasjonene inn gjennom sprekker i de 300 år gamle steinveggene i den ombygde rideskolen die Felsenreitschule. Når jeg tenker på urfremførelsen i Salzburg i 2000, sitter noe av minnet igjen i håndflatene.

Noe lignende skjer i Amsterdam når jeg hører operaen Only the Sound Remains. Stemmen til kontratenoren Philippe Jaroussky bearbeides elektronisk mens han synger, og flerspors lyd panoreres ut i et foranderlig, forunderlig, flerdimensjonalt rom. Lydflatene treffer og vipper meg rundt, som satt jeg i en båt.

Slik kan Kaija Saariahos musikk oppleves. Taktilt, rett på huden, som lydlig scenografi.

Klang som avtrykk

Det første minnet om Kaija Saariahos musikk på 1980-tallet er fornemmelsen av splintret lyd, et vell av hørbare, lysende partikler, av klangstøv. Hun studerer ved IRCAM, et senter for musikkteknologi i Paris, og arbeider rent faktisk med lydens bestanddeler. Støyen er både forskningsobjekt og tegn på mainstream-modernisme. Men når hun overfører denne nærgående elektroniske lydbearbeidingen til instrumenter, da er det at Kaija Saariaho finner sin egen vei. Ingen tenkte på det den gang, heller ikke hun selv, at hun hadde funnet kimen til et operaspråk. Det vi hørte var cellobuen som presset mot strengene, gnisset, knirket, kjempet med motkrefter, fløytetonen som gikk i knas, ble spredd for alle vinder, forsvant, fikk ny pust og oppsto igjen som tradisjonell skjønnklang, som snart skiftet karakter til skjør, gjennomskinnelig, utvisket… lyd. Teatrale monologer. Handling og agering i klang.

Hva skulle til for å utvide formatet?

Menneskestemmen, melodiske linjer, en lengre fortelling, et litterært innhold.

Kaija Saariaho skrev flere verk som forstudier til sin første opera, blant annet Lohn for sopran og elektronikk, som hun fikk Nordisk råds musikkpris for, og Château de l'âme for sopran, kor og orkester. Begge skrevet for sopranen Dawn Upshaw, en karakter hun kunne forestille seg i rollen. I kammerverket er solisten omgitt av elektronisk bearbeiding av sin egen stemme, mens det store verket er uten elektronikk. – Jeg bruker elektronikk kun når jeg trenger det, sier Kaija Saariaho. Men i begge komposisjonene hører vi teknikken som var blitt utviklet i lydstudioet: den gradvise endringen av lydmaterialet fra så vidt hørbare støyskyer og hvisking til fulltonende klanger. Og også det nye: langtspinnende melodilinjer som får de mest komplekse lydkonstruksjoner til å sveve.

Hennes fire operaer har gjort Kaija Saariaho til en av verdens mest fremførte nålevende musikkdramatikere. Oppsetninger i store operahus i Europa og i USA har gitt henne et publikum langt utover de speielt ny musikk-interesserte.

− Det virker kanskje for andre som at jeg bare skriver operaer, men det er fordi det er et så langsomt arbeid. Jeg mener selv at operaskriving ikke er det sentrale i arbeidet mitt, men det tar mye av min tid, sier Kaija Saariaho.

Verklisten gir henne rett. Den teller rundt 120 solo-, kammer- og orkesterverk. Men fortellingen om Kaija Saariaho som musikkdramatiker gjelder for de fleste av disse. Det gjør også fornemmelsen av en søkende og undrende komponist som får oss til å oppleve musikken uten å skjelne mellom hvilke sanser vi tar i bruk. 

Oslo-Filharmonien spiller Kaija Saariaho på Sentralen 31. mai

Bodil Maroni Jensen er journalist og skriver blant annet på sitt eget nettsted musikkjournalistikk.no