Musikk fra andre siden

− Eg elsker de kontrabassene. De ser så sexy ut, sier Myra i det hun entrer den tomme scenen på Konserthuset for første gang.

− Sitter de med dem mellom beina?

− Nei, det er celloene, sier Eivind Buene og peker på merkene i gulvet etter cellopinnene. Han har vanket her mye og kan forklare det meste:

− Her sitter fagottene. De har en skjerm bak hodet for å beskytte ørene når messingen bak dem blåser ut skikkelig, sier han.

− Det e helt magisk, sier Myra.

Kjemper for stillheten

Magien oppstår gjerne når kontraster møter hverandre, når ulike stoffer blendes til en ny legering, når noen maler et lerret fra to forskjellige sider, med to forskjellige pensler.

Komponisten Eivind Buene og popartisten Myra har fått i oppdrag å lage åpningsverket til årets Nobel Peace Prize Concert. Og nettopp det møtet mellom to forskjellige kunstnerne tar opp i seg mye av temaet og konseptet for hele kvelden.

Eivind Buene er et typisk sekstiåtterbarn fra et boklesende hjem i Slemmestad midt mellom Oslo og Drammen, med foreldre utflyttet fra industribygda Årdal. Han komponerte sin første Øystein Sunde-hyllest som sjuåring, og spilte i band som tenåring, men ble fanget av John Cage og Arne Nordheim på Musikkhøgskolen.

Nå pusher komponisten femti, lengter stadig oftere mot hytta i Kragerø, spiller voksentennis, elsker middagsselskaper og tviholder på livet uten smarttelefon. Den aktive motstanden mot sosiale medier og forsøket på å ta vare på stillheten, egentiden og oppmerksomhet, har han forøvrig skrevet langt og intelligent om i essaysamlingen «Nye privilegier».

Kontraster i solnedgang

Myra på sin side er ikke fullt så skeptisk til den teknologiske utviklingen. Hun har tatt flere selfier i løpet av de første minuttene av fotograferingen til denne artikkelen. Noe som inntreffer bare noen dager etter at hun har sluppet sitt debutalbum «Bokser & Ballerina», med promotering på opptil flere sosiale medieplattformer.

− Sorry Eivind, dette er endelig noe jeg bedre enn deg på, sier hun når de poserer i den lave ettermiddagssolen.

Eivind Buene har fått sin del av kritikersolskinn. Han har laget klassisk symfoniske verk og samtidsmusikk i mer enn 20 år. Han har hatt verk fremført av store orkestre i utlandet og vant Spellemannspris i 2012. Den Musikkhøgskoleutdannede komponisten har vel og merke også arrangert et hundretalls popsanger for artister som Jarle Bernhoft, Susanne Sundfør, Maria Mena, Lars Vaular, Nico & Vinz og Bjørn Eidsvåg.

Og han vokste strengt tatt opp med popmusikken tettere på seg enn samtidsmusikken.

Det har han tatt igjen siden.

Han vet derfor veien rundt i et symfoniorkester. Eller mer nøyaktig, han kan høre de forskjellige instrumentene inni hodet når han leser et partitur.

− Jeg kan én note. Det er G, sier Myra.

− Det var bra det ikke var F, for den er jo en mye mer usympatisk note, ler Buene.

Lakk og latter

Myra heter egentlig Regina Tucker, og er en 27 år gammel popartist fra Bergen.

Hun representerer flere polariteter til Buene enn evnen til å lese noter. En ting er den at den gatesmarte, smittende bergenslatteren bryter som sommerbølger mot den smilende ettertenksomme østlandshumringen. Den glinsende lakkfrakken og det lange svarte håret er også en slags synlig kontrast til i Buenes grå ullgenser og blonde finsveis.

Men hun har en bakgrunn med noe mer motstand. Myra kom til Norge som fireåring med moren og to eldre søsken på flukt fra borgerkrigen i Sierra Leone. Hun husker lite av flukten gjennom jungelen og ankomsten til Norge og Åsane utenfor Bergen. Men det at hun måtte bo på barnehjem som niåring og deretter måtte flytte oftere enn hun satte pris på, førte til en slags uro som fikk utløp både i sport, musikk og utagering.

Det å måtte kjempe for å ta plass og bli sett hver gang hun flyttet ga henne en utadvendthet som er tydelig både i musikken og i møtet med andre. Hun er en sånn som deler raust med komplimenter etter ti minutter og klemmer på de som er rundt henne.

Hun sier at hun kommer fra Sierra Leone, men hun vet ingenting om hvordan det er å bo der, og identifiserer seg jo mer som bergenser. Det er bare en av kontrastene som førte til albumtittelen Bokser & Ballerina.

– Jeg har kjent på press og forventninger til ulike roller, for eksempel som rapper, eller svart kvinne. Men jeg har sett hvor dynamiske vi kan være, særlig i musikken. Jeg vil bevege meg med musikk, og ikke begrense noe, sier artisten som flyttet til Oslo for å satse på musikken, etter at hun ble oppdaget i en taxi i hjembyen for et par år tilbake. Hun satt og freestylet en rap i baksetet, da sjåføren kjørte henne rett til et platestudio. Og resten er artisthistorie.

Kinder-egg-musikk

Det å samarbeide med en klassisk komponist har Myra hatt en skrekkblandet forventning til.

− Jeg kommer jo fra et sted med masse ledninger, der jeg kan velge akkurat de lydene jeg vil ha, mens nå …, sier Myra og peker på Buene.

− Når man komponerer for orkester så handler det mye om å forestille seg lyder før de fins. Det å komponere innebærer mye indre lytting for meg. Så når vi skulle samarbeide så måtte vi finne en annen måte å gjøre det på, sier han og forteller om dataprogrammet som kan lage en boksversjon av et symfoniorkester, slik at også de uten et indre orkester kan skjønne hva som står på partituret.

Oslo-Filharmonien ønsket seg et Kinderegg-stykke, forteller han, noe som skulle gjenspeile både Myras verden, Eivinds verden og orkesterets klassiske verden. Det skulle i tillegg åpne konserten, og ha et tema som skal kunne brukes ved presentasjonen av prisvinnerne.

− Så det var klart at dette ikke kunne bli et stykke som ville skli rett inn på Ultima-festivalen, som er den sjangeren jeg jobber med til daglig. Vi ligger nærmere låt-formatet i uttrykk, men på symfoniorkesterets premisser, sier Eivind.

Bouncy korsang

De to begynte med hver sin lydidé. Myra hadde en liten vokal spilt inn på telefonen. Eivind hadde en instrumentallinje.

− Jeg visste ikke hva jeg gikk til, sier hun.

− Jeg trodde Myra skulle synge solo, men snart kom vi fram til at det var koret som skulle ta seg av vokalen, sier han.

− Tro det eller ei, så nyter jeg det å ikke være i fokus. Det er litt deilig å være i bakgrunnen, sier hun.

Noen av hiphop-fraseringene og teksten måttet tilpasses koret, det er rett og slett ikke alle vokallyder som fungerer på samme måten med 80 sangere.

− Det må jo ligge bra i munnen og utstråle den samme gleden, sier Myra.

Samtidig har koret måttet strekke seg mot Myras energi og rytmer.

− Stykket er ganske «bouncy». Så utfordringen er å få det til å være sprettent også i orkesteret og la koret skinne på sine premisser, sier Buene.

Priser andre siden

Teksten i «The Other Side» handler om å forsøke å se verden fra en annen synsvinkel enn sin egen. Det er ikke lett, mener de to komponistene, og det har blitt mye vanskeligere med de digitale ekkokamrene de fleste av oss befinner oss i, hvor det verdensbildet vi allerede tror på forsterkes og bekreftes.

− Det som taper er vår evne til empati, til å leve seg inn i andre menneskers situasjon. God kunst kan vise oss verden slik vi ikke kjenner den, sier Buene.

Da Eivind og Myra begynte dette arbeidet, visste de ikke hvem som skulle få prisen. Det at det var to journalister som fikk den, passer veldig bra til temaet i verket deres, mener de.

− God og seriøs journalistikk forsøker ofte å vise oss noe vi ikke visste fra før, og årets pris minner oss om at journalistikk kan være noe annet enn klikk-horeri. Mange steder i verden er journalistikk en kamp på liv og død, og det krever et enormt mot å gå inn i det arbeidet. Jeg har den største respekt for årets prisvinnere. Kanskje de også kan inspirere journalistikken i vårt lune hjørne av verden til å heve blikket en smule, sier Buene.

− Det er selvfølgelig helt sykt stort å få lage musikk til denne konserten. Det angår så mange. Men det er prisen som er viktig. Det er den som er stjernen her. Vi må følge med, høre på og være en del av andres historier. Mer enn noen gang er vi nødt til å se verden også fra «the other side», sier Myra.