Minneord om Mariss Jansons

Mariss Jansons ble født Riga 14. januar 1943. Han begynte å studere fiolin, men det var dirigent han tidlig bestemte seg for å bli. Da han var 12 år flyttet familien til Leningrad. Mariss begynte på en skole for barn med spesielle kunsttalenter og fortsatte på musikkonservatoriet. Hans store mentor ble den legendariske Jevgenij Mravinskij, som han etter hvert også ble assistent for.  

Oslo-Filharmonien ble kjent med Mariss gjennom hans far, Arvid Jansons, som var en kjær gjestedirigent. Mariss fikk prøvedirigere i Oslo i oktober 1975, og allerede etter første prøve var orkesteret omforent om at dette var et sjefdirigentemne.

Mariss Jansons overtok et orkester i 1979 med stort kunstnerisk potensial, men med trange økonomiske rammer. Mariss var overbevist om at med store kunstneriske resultater så ville også økonomien komme. På mange måter fikk han rett, selv om det kostet lange drakamper med norske myndigheter. Mariss viktigste mål var orkesterutvikling og -utvidelse, bedre arbeids- og lønnsvilkår for musikerne, forbedring av akustikken i Oslo Konserthus, og som en følge av dette: Et mye større publikum og en vesentlig større interesse, både nasjonalt og internasjonalt. 

For den internasjonale ambisjonen la han en klar plan: Orkesteret skulle lanseres med noen svært gode plateinnspillinger. En hel syklus med alle Tsjaikovkijs syv symfonier ble spilt inn på Chandos. Ennå fremheves disse som referanseinnspillinger. Etter hvert som Tsjaikovskij-serien kom på markedet, strømmet det inn med turnétilbud. Orkesteret debuterte på denne tiden i Londons Barbican Hall, Wiener Musikverein, Carnegie Hall, Suntory Hall i Tokyo, på Edinburgh-festivalen, på BBC Proms og på Festspillene i Salzburg. Etter orkesterets andre besøk i Wien skrev pressen: "Den gamle europeiske orden eksisterer ikke lenger". Underforstått hadde Oslo rykket opp i den øverste divisjonen av internasjonale orkestre. 

Så kom det tilbud fra EMI Records om den største orkesteravtalen i selskapets historie. EMI lanserte Oslo-Filharmonien og Jansons med Sjostakovitsj symfoni nr. 5 og Svendsens symfonier. I 1993 passerte orkestret to millioner solgte plater, og nye utgivelser var nesten ensbetydende med forsider og store overskrifter i internasjonale medier. 

I 1996 var orkestret og Mariss kalender fullbooket med prestisjefylte turnékonserter. Men i april måtte alle planer endres, da han falt om på podiet i Oslo Konserthus under premieren på konsertfremføringen av Puccinis opera La Boheme. Han overlevde så vidt, og fra 1997 var han i full virksomhet igjen. Men et stort hjerteinfarkt hadde naturligvis satt spor. 

De helt spesielle 23 årene med Oslo-Filharmonien og Mariss Jansons refereres fortsatt ofte til, både nasjonalt og internasjonalt. Orkestret og Jansons oppnådde sammen de utroligste bragder. Men utfordringene i Oslo Konserthus ble ikke løst. Og da Mariss annonserte sin avgang, uttrykte han stor skuffelse over at orkestret fortsatt ikke hadde fått de arbeidsforholdene som de fortjente og burde ha for å utvikle seg videre. 

Vi var mange som aldri sluttet å håpe på at han en gang skulle vende tilbake til orkestret. 

I forbindelse med 100-årsjubileet i denne sesongen har vi gjort mange forsøk på å få ham tilbake. For Mariss Jansons var en enestående person i orkestrets historie. Men noen av dem som stod ham aller nærmest, bedyret at først om det kom et nytt konserthus i Oslo, så ville han komme. 

Det rakk vi ikke. Men minnet om Mariss gir ikke mindre inspirasjon til å forsøke å få til nettopp − et nytt hus.

I sin tid i Norge mottok Mariss Jansons det meste som kan mottas av æresbevisninger. Og han tok en rekke nye initiativ − som Holmenkollkonserten, Ultimafestivalen og Dronning Sonjas Musikkonkurranse. Mariss Jansons var svært sentral i utviklingen og profesjonaliseringen av hele norsk musikkliv. 

Mariss Jansons gjorde Norge større.

Ingrid Røynesdal er direktør i Oslo-Filharmonien.

I videoen under kan du se Mariss Jansons' første konsert som Oslo-Filharmoniens sjefdirigent, ved 60-årsjubileet i 1979.