− Et musikalsk universalgeni

Leonard Bernstein skrev sine mest kjente musikaler på 1950-tallet. Her i 1955. (Foto: Al Ravenna/Library of Congress)

Leonard Bernstein representerte en klassisk musikalsk opplysningstid for flere generasjoner amerikanere, skriver Mona Levin i anledning Oslo-Filharmoniens Bernstein-konserter.

Leonard Bernstein (1918−1990) var et musikalsk universalgeni. I tillegg til dirigent- og komposisjonsvirksomhet, var han pianist, forfatter, og en enestående formidler og foreleser. Gjennom fjernsynet kom han personlig til å representere en klassisk musikalsk opplysningstid for flere generasjoner amerikanere i all aldre. 

Han var også politisk engasjert på venstresiden og arbeidet for svartes borgerrettigheter. Samtidig var han en jetsetter som beveget seg i de øverste sosiale sfærer i Amerika, som Det hvite hus i president Kennedys tid. Bernstein var dessuten filmstjerne-flott, umåtelig sjarmerende og morsom, med en magnetisk utstråling. 

Alle ville ha en bit av ham. Selv var han seksuelt ambivalent, noe hans kone, Felicia, var innforstått med. Splittet var han også musikalsk; hele livet ble han dratt mellom massepopularitet og klassisk anerkjennelse.

Hør Leonard Bernsteins musikk med Oslo-Filharmonien: Best of Bernstein

Berømt over natten

Leonard Bernstein, «Lenny», ble født i 1918 i Massachusetts. Foreldrene var jødiske immigranter fra Ukraina. Unge Leonard fikk topp musikkutdannelse (Harvard og Curtis Institute), og selv om foreldrene hadde ønsket noe mer tradisjonelt, støttet de ham hele veien. 

I 1943 ble han berømt over natten, da han på et øyeblikks varsel og uten prøve, overtok New York Philharmonic for Bruno Walter som lå i influensa. Han var en av de første amerikansk-fødte dirigentene overhodet, var den første amerikaneren som dirigerte på La Scala, og ble New York Philharmonics første amerikanske sjefdirigent. Der slo han opp dørene for Mahler, Sibelius, Carl Nielsen og Messiaen, og uroppførte også store mengder amerikansk samtidsmusikk.

Selv skrev han symfonier, operaer, balletter, korverk, messer, salmer, rituell musikk, kantater, sonater, sanger, kammermusikk – og musikaler. Stjernedirigenten Serge Koussevitzky, hans mentor, mislikte dette populistiske mediet, og etter den første musikalen i 1944, On the Town, ventet Bernstein med den neste, Wonderful Town til etter Koussevitzkys død. I dag er det mest for musikalene Leonard Bernstein huskes.  

De første musikalene

On the Town (1944, film 1949) og Wonderful Town (1953, film 1958) var hans Broadway-bidrag til «the war effort». (Her hjemme har vi har lett for å glemme at Korea-krigen begynte allerede i 1950!). On the Town sprang ut av Bernsteins og Jerome Robbins’ ballett Fancy Free. Den rytmisk sprelske, jazzige og dynamiske musikken, romantisk og humoristisk, ble innbegrepet av etterkrigstidens amerikanske populærmusikk – og dermed den vestlige verdens. Dessuten ble filmene springbrett for ikoniske musikal-personligheter som Gene Kelly og Frank Sinatra. 

I On the Town var de kjærlighetssyke marinegaster med landlov i New York, verdens mest overveldende by. Den mest kjente sangen derfra, «New York, New York − it’s a helluva town!» kjenner vi igjen i konsertens åpningsinnslag, New York Scene.

Fra Peter Pan (1950) hører vi den melodiøse «Dream with me», det eneste av musikkinnslagene som har overlevd, om ikke på teaterscenen, så iallfall på konsertpodiet. 

Wonderful Town handler om to landsens jenter som angrer på at de flyttet til storbyen New York. Igjen hører vi denne spesielle Bernstein-miksen av storbyens pulserende jazz, blues og energiske showmusikk.

Leonard Bernstein ved pianoet. (Foto: The Leonard Bernstein Office)

Oscar for filmmusikk

Filmen On the Waterfront (1954) med Marlon Brando i hovedrollen, ble i 1997 rangert av The American Film Institute som den 8. beste amerikanske filmen gjennom tidene, og i 2007 som nr. 19. Den dreier seg om fagforeningsvold og korrupsjon, og forgår i New Jerseys havneområder. Filmen vant åtte Oscars, og en av dem gikk til den intense originalmusikken, det eneste filmpartituret fra Bernsteins hånd. 

For konsertsalen laget Bernstein et selvstendig verk, Symfonisk Suite over On the Waterfront (1955) men til tross for tittelen er den et sammenhengende ensatsig verk. Det dirrer av spenning fra de innledende ensomme blåsertonene og den angstfylte se-deg-over-skulderen musikken, via lyrisk «første møte»-melodi, til avslutningens sørgemarsj-stemning.

Candide og West Side Story

Av Bernsteins musikaler, er Candide (1956) den mest politiske, og desidert den mest desillusjonerte. Den var et svar på det han, og mange kunstnere, politikere og intellektuelle med ham, oppfattet som en amerikansk inkvisisjon under McCarthy-tiden da kommunistfrykten var på sitt høyeste – og i tillegg truet atomkrigen. 

Candide bygger på Voltaires roman fra 1759, en satire over datidens tåpelige optimisme i filosofen Leibniz’ ånd: alt er til det beste, og vi lever i den beste av alle mulige verdener. Pest, fattigdom, krig, naturkatastrofer eller personlig nedverdigelse rokker ikke ved denne overbevisningen. Ouverturen er en frydefull musikalsk eksplosjon, og et av Bernsteins oftest fremførte verk.

Samtidig skrev Bernstein West Side Story (1957), men suksessen kom først med filmen i 1961. De rå og hissige rytmene, kombinert med latinske klanger, smektende ballader og rock, og hele veien med den underliggende nervøse storbypulsen og de sære motrytmene, tok pusten fra publikum den gang og gjør det i dag. 

Koreografen Jerome Robbins fikk ideen til en storbyversjon av Shakespeares Romeo og Julie i 1949, og opprinnelig bestemte han, tekstforfatteren Arthur Laurents og komponisten at handlingen skulle dreie seg om fiendskapet mellom katolske og jødiske ungdomsgrupper på Manhattans Lower East Side. Da de i 1955 begynte selve arbeidet, var gjengkrigene mellom innfødte hvite og innvandrede puertoricanere på Upper West Side et faktum − derav West Side Story

Legendarisk fiasko

Men selv Leonard Bernstein lyktes ikke med alt. I 1976, i forbindelse med 200-årsjubileet for opprettelsen av De forente Stater i 1776, hadde musikalen 1600 Pennsylvania Avenue Broadway-premiere. Adressen tilhører presidentboligen i Washington D.C. Handlingen dreier seg om amerikanske presidenter og deres hustruer gjennom historien, og parallelt om tjenerskapet − altså den svarte amerikanske historien fra slaveri til frihet. 

Musikalen ble en legendarisk fiasko, nedlagt etter syv oppførelser. Publikum hatet den, og det gjorde kritikerne også. Bernstein selv var så knust at han nektet en «cast recording», og først i 1997 tillot Bernstein-stiftelsen en forkortet konsert-versjon: A White House Cantata.  

Trouble in Tahiti var det nærmeste Bernstein kom opera, den er også det mørkeste han skrev og den eneste han selv skrev hele teksten til. I en akt og syv scener, er den et (morsomt!) angrep på forstadslivet. Det er ikke så solstenket og lykkelig som det blir fremstilt i reklamene. Her er fryktelig ulykkelige ektepar, lengsel og ensomhet. 

Trouble in Tahiti spidder den amerikanske drømmen, den som er full av oppvaskmaskiner, men ellers tømt for innhold. Ekteparet − mannen pendler til jobb, mens kvinnen er husmor og kjeder vettet av seg − aner ikke hvordan de skal elske hverandre. Sex er noe mannen foretar seg med sekretæren.

Dyrk den hagen du har!

Konsertfinalen er «Make our Garden Grow», Candides fornufts-filosofiske avslutning. Etter utallige viderverdigheter over hele kloden ender Candide og Cunegonde hjemme i Vestfalia igjen, der de innser at det beste er å leve sammen så godt man kan: dyrke sin egen hage. Prøv å si Vestfalia med amerikansk uttale. Det blir West Failure, og det var Bernsteins budskap i 1956.

(Kilde: Norman Lebrecht)

Mona Levin er forfatter, journalist og sjefredaktør i Klassisk Musikkmagasin.

Hør Leonard Bernsteins musikk med Oslo-Filharmonien: Best of Bernstein