37 år som konsertmester er over

Terje Tønnesen har spilt sin siste konsert som 1. konsertmester i Oslo-Filharmonien.

Terje Tønnesen Farewell Concert (Highlights)

Youtube: Oslo Philharmonic

Terje Tønnesen i aksjon under hans avskjedskonsert på Nationaltheatret.

Den komplette musiker

... er overskriften på et intervju med Terje Tønnesen i magasinet Resonans (1998) og refererer til hans allerede da mange år som orkestermusiker, kammermusiker, leder og ikke minst orkester-gründer. Etableringen og driften av Det Norske Kammerorkester baserer seg på idealisme og satsningsvilje fra mange mennesker, men Terje Tønnesen har stått i spissen fra første stund. Om dette sier han i 1998: 

«I 1975, i studietiden deltok jeg i et spennende kammerprosjekt i Trøndelag i regi av Bjarne Fiskum, som senere ba meg lede et tilsvarende i Oslo. Slik startet Kammerorkesteret (1977). Det var ene og alene lysten som drev oss. Mange var kolleger i Oslo-Filharmonien og hadde behov for samspill i mindre sammenhenger. Ambisjonsnivået steg raskt, vi var fast innstilt på å skape et kammerorkester med høy profesjonell standard.» 

I 1977 er det ennå seks år til Terje skal overta stillingen som 1. konsertmester i OFO. Terje er i tvil om han skal takke ja til den, ut fra den rakett-karrieren som Kammerorkesteret ser ut til å få, men fra sesongen 1983-84 er han på konsertmester-plass – foreløpig i redusert stilling med opptrappingsplan.

Begynnelsen

I 1972 har Terje (16) en sagnomsust solist-debut i Universitetets aula, der det bruser av begeistring. Langs stolradene høres det mumling om «en ny Paganini.» Kaare Sæther, solofiolinist i Filharmonien i 40 år, Terjes lærer på Veitvet Musikkonservatorium og etter hvert omtalt som «konsertmester-fabrikanten», er nesten fra seg av begeistring og stolthet. Aftenpostens anmelder-overskrift blir Blendende fiolindebut (Hans Jørgen Hurum), i VG står det Gnistrende debut (Reimar Riefling) og i Arbeiderbladet Sevjekraftig fiolintalent! (Klaus Egge). 

«Jeg har store fremtidsdrømmer men vil helst ikke snakke så mye om dem», sa han til Dagbladet før debutkonserten. Hva tenker han nå? «For meg var det en stor opplevelse. Inntil to dager før konserten var det ganske uvirkelig for en vanlig Skedsmogutt. Med Bachs solosonate spilte jeg offentlig for første gang. Jeg må ha hatt god tro på skjebnen, får si den var snill», forteller han i 1998. 

Mange muligheter

Så å si over natten har han plassert seg i toppsjiktet, tilbudene strømmer inn og han griper alle mulighetene etter hvert som de byr seg. Heldigvis strømmer det også inn stipendiemidler som gjør det mulig. Allerede i 1970 har han vært finalist i Praha-konkurransen for unge musikere, og i 1976 vinner han to 1. priser og en 3. pris under Jeunesses Musicales’ internasjonale konkurranse i Beograd.  

Han studerer nå hos Max Rostal i Sveits, og skal dermed trekke opp en historisk linje siden Rostal var en av Filharmoniens første konsertmestere.  Samtidig har Terje takket nei til å studere hos David Oistrakh i daværende Sovjetunionen, og har senere sagt at det er blant de få ting han angrer på.

Portrett av Terje Tønnesen.

Ukjent fotograf.

En ung Terje Tønnesen.

Musikkens globetrotter

Oslo-Filharmoniens og Kammerorkesterets internasjonale karriereløp kommer til å gå nokså parallelt, fra tidlig 1980-tall og fremover. Det byr først og fremst på utfordringer for Kammerorkesteret, når både dirigenten og et flertall av musikerne er fast ansatt i Filharmonien. 

Kammerorkesterets koordinator August Albertsen (1940-2018) har mange kabaler å legge, og venter hvert år utålmodig på at Filharmoniens sesongplaner skal bli endelige og «bindende». Filharmonien kan ha over 30 reisedager i året. Kombinert med inntil 70 konserter i Oslo og en rekke plateinnspillinger blir det ikke stor tumleplass for Kammerorkesterets planlegger. For dem som spiller i begge orkestre, kan det bli dårlig med ferie.

Hvorfor kammermusikk?

Terje skal også bli en pådriver for kammermusikk i Filharmonien, og i intervjuet i 1998 blir han spurt om hvorfor – «etter en menneskealder med stor orkesterbesetning som flaggsak.» Og han svarer: «OFOs hovedområde må og skal være stor symfonisk musikk, men jo større enheten er dess mer anonymiserte blir utøverne. Derfor øker behovet for synliggjøring en gang iblant; behovet for å høre sin egen stemme. I kammerensemblet er musikeren aktivt med og former musikken, i symfoniorkesteret ligger den oppgaven hos dirigenten. 

Kjennetegnet på de store orkestrene som Berliner- og Wiener Philharmoniker, og som gir dem slik suveren tyngde, er nettopp musikernes høye grad av egendrift. Dit vil vi også … Kammermusikken kan virke noe mer krevende (for lytteren) enn den symfoniske, men når vi først kommer inn på publikum treffer vi dem virkelig hjemme! Vi musikere vil jo alltid hevde at all musikk er øyeblikkets opplevelse; at innspillinger aldri kan erstatte levende konserter. Dette mener jeg gjelder særlig for kammermusikk, man må både høre og se de musikerliv som veves så tett sammen – for eksempel i en strykekvartett.»

Kreativ og visjonær

Etter hver som tiden tillater det, blir Terje også engasjert i Filharmoniens programarbeid og sier i 1998: «Blant mye annet ønsker jeg at OFO i større grad skal tre ut av sin faste ramme, også på hjemmebane. Med sine fordeler og ulemper gir Oslo Konserthus en for ensidig og isolert fremvisning av et så ekspansivt orkester som OFO. 

Orkesteret blir mer synlig og merkbart hvis vi av og til trer ut av vårt faste hjørne». Det er bare å konstatere at han har hatt rett hele tiden, og jubileumssesongen 2019-2020 setter to streker under dette. Det gjorde også hans usedvanlige, underholdende og samtidig kunstnerisk utsøkte konsert i Nationaltheatret i desember i fjor. «Krype ut av faste rammer og hjørner» gjør han gjerne også med Kammerorkesteret, og tidligere med musikerkolleger som f.eks. Alfred Janson (1937-2019) og alltid med de gledeligste resultater ikke minst for publikum.

Portrett av Terje Tønnesen.

Foto: Helge Hansen.

Terje Tønnesen på 1990-tallet.

Allsidig fingerferdighet

I Resonans blir Terje også spurt om det er sant at han er så god til å snekre! «Tonene forsvinner jo med en gang, og det er fint av og til å kunne se og oppbevare noe som varer en stund. Det er riktig at jeg gjør en del enkelt (!) snekkerarbeid som dører og gyngehester til døtrene mine. (Blant venner er han kjent for sin fascinasjon for el-verktøy, men han har fortsatt alle fingrene i behold.) 

Før jeg slo inn på musikken drømte jeg om å begynne på Kunst- og håndverksskolen, og jeg maler ennå litt på hobbybasis. Jeg er også svært glad i litteratur, og interessen for scenekunst faller naturlig når jeg bor sammen med en skuespiller (Hilde Grythe).  Jeg har skrevet en del scenemusikk. … Jeg liker å oppleve musikken som virkemidler for andre kunstarter.»

Hva nå?

For et syv-sifret antall mennesker oppstår det et tomrom når en så fremtredende og markant musiker, etter så mange år, forlater den faste plassen i Oslo Konserthus. Men musikerlivet går videre, Terje er fortsatt kunstnerisk leder for Kammerorkesteret og er etterspurt i mange sammenhenger i og utenfor Norge. Og skulle du befinne deg i Kalmar i Sverige, bør du sjekke spilleplanen til Camerata Nordica. 

Forfatter: Marit Gaasland.