Klaus Mäkelä og Oslo-filharmonien slipper første album i Sjostakovitsj-serien

For å markere albumslippet, åpner Oslo-filharmonien og Mäkelä deres femte sesong sammen med en releasekonsert, der Symfoni nr. 5 står på programmet. Dette verket har vært en sentral del av orkesteret og Mäkeläs repertoar siden de fremførte det for første gang i november 2019 - før Klaus Mäkelä overtok som sjefdirigent.

Oslo-filharmonien tar med samme symfoni når de spiller på Festspillene i Salzburg 21. august. Dette markerer både Klaus Mäkelä sin debut på den prestisjetunge festivalen og orkesterets første konsert på festivalen siden Mariss Jansons sto på podiet i 2000. Sjostakovitsjs femte blir også med til Musikfest Berlin 1. september.

Innspillingene av Sjostakovitsj-symfoniene er Klaus Mäkeläs første innspillinger med komponisten, og Mäkelä var fast bestemt på at nr. 4, 5 og 6 måtte utgis sammen. Symfoniene ble komponert på 1930-tallet, som var en traumatisk periode for komponisten. Mäkelä mener Symfoni nr. 4 er komponistens mesterverk.

– Det høres ut som at de kunne vært skrevet i går. Det er et veldig problematisk verk, ikke bare fordi det ble urfremført på et mye senere tidspunkt, men det er også uvanlig, selv for Sjostakovitsj. Det inneholder på en måte alt – kjernen av hans uttrykk. Og det er sjokkerende med tanke på strukturen og det harmoniske språket, som tidvis er brutalt, forteller Mäkelä.

Symfoni nr. 5, som kanskje er komponistens mest populære verk, er ifølge Mäkelä nesten perfekt med tanke på uttrykk og struktur.

– Det som gjør symfonien så bra er at den har så mange lag, som kan tolkes på så mange forskjellige måter.

Sjostakovitsjs sjette symfoni ble skrevet i 1939, etter at trusselen mot Sjostakovitsjs liv hadde avtatt etter Stalins fordømmelse av operaen Lady Macbeth av Mtsensk, og er et verk som ligger dirigentens hjerte nært.

– Den sjette er en av mine favoritter fordi det er et så personlig verk med en uvanlig form. Den intense førstesatsen følges av to korte danser med grotesk glede og parodi, som gir en dybde til verket som både er intenst dramatisk og intimt, sier Mäkelä.

Disse tre symfoniene viser Oslo-filharmoniens nære kjennskap til Sjostakovitsjs musikk, som orkesteret lærte av deres tidligere sjefdirigent, Mariss Jansons (1979-2002). Jansons studerte med Jevgenij Mravinskij, sjefdirigent for Leningrad-filharmonien (i dag kjent som Sankt Petersburg-filharmonien), som dirigerte hele fem ufremføringen av Sjostakovitsjs symfonier. Jansons jobbet også tett med en annen dirigent som stod komponisten nært, Kurt Sanderling.

Oslo-filharmonien og Klaus Mäkeläs fremføring av Sjostakovitsjs femte på Edinburgh-festivalen i 2023 ble hyllet av kritkerne:

“Mäkelä squeezed out every drop of energy at key moments… he struck the ambiguous balance with thrilling perfection.” (★★★★★ - Bachtrack).

"Whatever they are giving to those string players in Oslo, they should try and make it more widely available, because orchestras all over the world would kill for a string sound like the Oslo Philharmonic managed in this performance … It was both the foundation stone and the life-blood of perhaps the finest performance of this piece I have heard” (Seen and Heard International).

“In this terrific performance, low woodwind, principal horn, trumpet, and percussion were outstanding… the first Leningrad audience is said to have wept at the slow movement. You can see why” (The Observer).