Gustav Mahlers reisebrev fra Norge anno 1891

Gustav Mahler var sin tids mest ettertraktede dirigent, og som mange store kunstnere en travel og hardtarbeidende mann. Gjennom det meste av karrieren måtte han bruke han sommerferiene til å komponere sine banebrytende symfonier.

Noen år senere var han superkjendis i kultur-Europa, men i 1891 var han fremdeles ukjent nok til å reise uten å vekke oppmerksomhet. Og denne sommeren tok han seg skikkelig fri.

«Tidlig i overmorgen går jeg om bord og reiser – hvor, vet jeg ikke engang selv,» skriver han i et postkort til søsteren Justine, sendt fra Hamburg 3. august 1891. Dagen etter reiser han nordover mot Kiel, og derfra via Danmark og Sverige til Norge.

Gustav Mahler er på dette tidspunktet 31 år gammel og fremdeles en nokså ukjent komponist. To år tidligere fikk han urfremført sin Symfoni nr. 1 i Budapest der han jobbet som dirigent, men den ble ingen suksess. Våren 1891 flyttet han til Hamburg og en sjefsstilling ved byens operahus.

I 1889 mistet han også tre familiemedlemmer: begge foreldrene og søsteren Leopoldine. Foreldrene hadde fått 14 barn, men nå levde bare fem, og som eldstemann i flokken tok Gustav ansvar for sine søsken, som ble boende i Wien mens han arbeidet andre steder.

Det var den åtte år yngre søsteren Justine som fikk det nærmeste forholdet til Gustav. Hun brevvekslet jevnlig med broren, og tok godt vare på både brev og postkort. 500 brev til henne og andre i familien er bevart, deriblant hans «reisebrev» fra Skandinavia.

Muntre sjømenn på kaia

Han reiser ikke helt alene nordover – han har med seg en av de populære reisebøkene fra det tyske forlaget Baedeker. Reiseguiden til Norge og Sverige kom ut for første gang i 1879, og bare ti år senere kom fjerde utgave – Mahler var nok ikke den eneste tysktalende turisten i Norge den sommeren.

I Danmark reiser Mahler innom København og Helsingør, der han blant annet besøker Kronborg, kjent som Hamlets slott i Shakespeares skuespill.

I Sverige reiser han til Halmstad og så videre til Göteborg, som han blir svært begeistret for. «Mer enn noe annet vil jeg ikke forlate dette stedet. Ubeskrivelig! Fantastisk havneliv!» skriver han til Justine.

Tidlig på kvelden 10. august kommer Gustav Mahler til Moss med toget fra Göteborg. Der hadde den etter hvert så beryktede «Mosse-lukta» begynt å sive ut fra M. Peterson & Søns cellulosefabrikk allerede i 1883. Mahler nevner ikke fabrikken, og tilskriver lukta fisk og skip, men det kan godt tenkes at det var fabrikklukta han kjente.

Mahler blir uansett uvel av lufta på kaia, og tar båten videre til Christiania samme kveld. Men først rekker han en munter prat med noen sjømenn: «Vi hadde en fantastisk samtale: de viste ridderlighet ved å snakke engelsk for min skyld, og jeg snakket norsk (ved hjelp av min Baedeker).»

Starstruck på Grand Hotel

Det første møtet med Christiania er også nedslående. Regnet øser ned, og på sin første dag i byen vurderer han å reise rett hjem til Hamburg. Han er også misfornøyd med hotellet, og flytter videre til Grand Hotel, der han ser an reisekassa og lengter etter bedre vær.

Og bedre blir det – neste dag ser han ser rundt i byen. Lystslottet Oscarshall på Bygdøy (se bilde helt øverst i artikkelen) gjør spesielt godt inntrykk på Mahler – han sammenligner det med det berømte Miramar-slottet i Nord-Italia, som også ble bygd på 1850-tallet. Men den største attraksjonen finner han på hotellet:

«Om kvelden, når jeg kommer tilbake til hotellet, sitter jeg på lesesalen. Da jeg så opp fra avisen min et øyeblikk, så jeg foran meg – Ibsen. Han er her akkurat nå, og bor på samme hotell. Du kan vel tenke deg at jeg ble ikke så rent lite grepet.»

Henrik Ibsen, som var i ferd med å bli en av verdens mest berømte forfattere, hadde akkurat flyttet hjem til Norge etter å ha bodd i utlandet i 27 år. I noen sekunder er to av tidens aller største kunstnere noen meter fra hverandre – uten å veksle et ord.

Mahler kommer snart frem til at oppholdet i Norge måtte bli kortere enn planlagt. Reisen han har drømt om innover i landet vil koste for mye, siden han vil bli nødt til å reise med sovevogn, noe som ville bli i dyreste laget. Men han gir opp planen med et tungt hjerte, for som han skriver:

«… jeg ville virkelig låne fra dette Norge! Når det gjelder naturens prakt og egenart, så vel som innbyggerne, kan ikke Alpene måle seg med dette (for oss sørfra). Når en først klarer å finne frem, er livet her usedvanlig billig og veldig komfortabelt.»

Neste dag legger Mahler ut på fottur til Frognerseteren, der restauranten nettopp har åpnet. Han lovpriser utsikten og synes det er veldig tilfredsstillende å komme seg rundt selv. Underveis spør han folk om veien og får hyggelig hjelp, og en ikke navngitt universitetsprofessor inviterer ham inn.

"Den fineste delen av hele reisen"

Brevet han sender fra Christiania 13. august blir det siste han sender fra norsk jord. Den siste delen av reisen oppsummerer han i et brev sendt fra Friedriechshafen til alle søsknene noen dager senere. Her beskriver han hvordan han de siste dagene besøkte Drammen, Larvik og Kristiansand:

«De siste 3 dagene var de beste på hele turen. Her er de ytre fakta. Reiste fra Christiania tidlig torsdag morgen med tog til Drammen. Havnen gjorde et bedre inntrykk på meg enn selve byen. Byen ligger på begge sider av en strålende elv ...»

I Drammen tar det ikke Mahler lang tid å finne veien opp til Bragernesåsen, der han oppdager «en egen verden». Derfra går han videre innover marka til Svarttjern. Han utnytter tiden i byen godt: «Etter rundt fem ekstremt glederike timer rakk jeg fortsatt skipsbåten som skulle ta meg til Larvik.»

I Larvik (eller Laurwik, som han omtaler det) blir han bare over natten. Så går båten videre til Kristiansand: «Denne reisen gjennom den norske skjærgården var den fineste delen av hele reisen min.»

Mahler forteller sine søsken om den flotte kystnaturen, men musikeren Mahler fornekter seg ikke: Han bruker mest plass til å beskrive en fornøyelig opptreden av en gruppe fra Frelsesarmeen, som hadde startet sitt første menighet i Norge få år tidligere.

«Så stemte de i en times tid. Alle passasjerene sto oppmerksomt for å høre dem – riktignok var det noen som spydde over ripa, siden skipet red opp og ned over høye dønninger. Til slutt begynte de å synge, kvinnene med knirkende stemmer, og mennene med hese.»

Gustav Mahler fikk altså ikke det beste førsteinntrykket av norsk musikkliv. Og han vendte ikke tilbake – han tilbrakte siden sine mange kreative somre lenger sør i Europa. Fra århundreskiftet tilbrakte han feriene sine i et sommerhus han kjøpte ved Attersee i Østerrike.

Da Mahlers første symfoni ble spilt for første gang i den norske hovedstaden 28 år senere, ble konserten ledet av Georg Schnéevoigt, en av Mahlers orkestermusikere i Hamburg, som nå var blitt sjefdirigent for Filharmonisk Selskaps Orkester – i dag kjent som Oslo-Filharmonien.

Kilder:

Hans H. Rowe: Mahler i Norge, artikkel i konsertprogram for Bergen Filharmoniske Orkester

Stephen McClatchie (red.): The Mahler Family Letters

(Sitatene er oversatt til norsk fra engelsk av artikkelforfatteren.)

Henry-Louis De La Grange: Gustav Mahler, the Arduous Road to Vienna, 1860−1897