Gåtene som fortsatt fascinerer musikkverdenen

Mozarts mystiske død

Den 5. desember 1791 døde Wolfgang Amadeus Mozart i Wien, bare 35 år gammel. Ryktene begynte å svirre umiddelbart – ble han forgiftet? Ble han myrdet av en musikalsk rival? Eller var det en ukjent sykdom som tok livet av den unge komponisten? I lang tid mente mange at Antonio Salieri, en annen berømt komponist, hadde forgiftet Mozart av misunnelse – en teori som senere ble avvist som grunnløs.

Moderne forskning antyder at Mozart sannsynligvis døde av en streptokokkinfeksjon som førte til nyresvikt, men den eksakte årsaken er fortsatt usikker. Ved siste opptelling var det mer enn 136 post-mortem-diagnoser nevnt i medisinsk litteratur. Denne listen vil nesten garantert fortsette å vokse i årene som kommer.

Mozart døde mens han arbeidet med det som skulle bli et av hans mest gåtefulle og berømte verk – Requiem i d-moll. Det ufullførte partituret har i seg selv bidratt til å forsterke mystikken rundt hans bortgang. Mytene om en mystisk bestiller i svart og ryktene om at Mozart skrev verket til sin egen begravelse har lenge fascinert både musikkhistorikere og publikum, selv om mye av dette senere er tilbakevist.

Beethovens “udødelige elskede”

Etter Ludwig van Beethovens død i 1827 ble et kjærlighetsbrev funnet blant hans eiendeler. Brevet, som aldri ble sendt, var adressert til hans “udødelige elskede” og var datert til 1812. Men hvem var denne kvinnen? Flere navn har vært foreslått, blant dem Antonie Brentano og Josephine Brunsvik, men ingen har klart å bevise hvem kvinnen egentlig var.

Beethoven forble ugift hele livet, men dette brevet gir et innblikk i en dyp, men skjult kjærlighetshistorie. I 1816 skrev Beethoven de seks sangene i An die ferne Geliebte i 1816, til dikt av østerrikeren Alois Jeitteles. De seks sangene utgjør ikke en sammenhengende fortelling, men har samme tema: lengselen etter den elskede. Beethoven hadde allerede skrevet flere sanger over temaet de foregående årene. Mange mener det er høyst sannsynlig at han hadde sin uoppnåelige og «udødelige» elskede i tankene da han skrev An die ferne Geliebte.

Tjsaikovskijs plutselige død

Pjotr Tsjaikovskij, komponisten bak Nøtteknekkeren og Svanesjøen, døde 6. november 1893 i St. Petersburg, bare ni dager etter premieren på sin Symfoni nr. 6, som hadde tilnavnet «Pathétique». Den offisielle dødsårsaken var kolera, angivelig etter å ha drukket forurenset vann. Men var det virkelig et uhell?

Noen mener at Tsjaikovskij, som hadde et komplisert personlig liv og levde i en tid der homoseksualitet var strengt forbudt, kan ha blitt presset til å begå selvmord for å unngå en offentlig skandale. Til tross for spekulasjoner finnes det ingen endelige bevis, og hans død forblir et uløst mysterium.

Schuberts ufullendte symfoni

Franz Schubert skrev sin Symfoni nr. 8 i h-moll, ofte kalt Den ufullendte, i 1822, men fullførte kun to satser. Hvorfor han aldri skrev ferdig symfonien har lenge vært et mysterium. Noen mener at han rett og slett mistet interessen eller ble opptatt med andre prosjekter, mens andre teorier peker på hans stadig dårligere helse – han døde av syfilis i 1828, bare 31 år gammel.

Noen forskere spekulerer i at symfonien faktisk er komplett, men at den bryter med tradisjonelle symfoniske former. Til tross for sin ufullstendighet er verket et av Schuberts mest elskede, med en dypt følelsesladet og melodisk rikdom som har sikret det en plass blant de store symfoniske mesterverkene.

Symfonien ble ikke fremført offentlig før i 1865, 37 år etter Schuberts død, da den ble oppdaget av dirigenten Johann von Herbeck hos Schuberts venn Anselm Hüttenbrenner. Den ufullendte har siden blitt en av de mest fremførte og elskede symfoniene i det klassiske repertoaret, og dens ufullendte natur bidrar til dens mystikk og appell.

Rossinis mystiske pensjonering

Gioachino Rossini, en av 1800-tallets mest suksessrike operakomponister, overrasket verden da han sluttet å komponere operaer i en alder av 37 år, til tross for sin enorme popularitet. Etter premieren på Wilhelm Tell i 1829 trakk han seg tilbake fra operascenen og skrev nesten ingen større verk de neste 40 årene.

Årsakene til dette har lenge vært et mysterium. Noen mener han led av depresjon eller helseproblemer, mens andre hevder at han var fornøyd med sin økonomiske suksess og foretrakk et liv i luksus. Selv om han senere komponerte mindre pianostykker og kirkemusikk, inkludert Petite messe solennelle, vendte han aldri tilbake til operasjangeren. Hvorvidt dette var et bevisst valg eller et resultat av ytre omstendigheter forblir en gåte.

Rachmaninoffs tapte symfoni

I 1897 opplevde den unge Sergej Rachmaninoff et katastrofalt tilbakeslag da premieren på hans Symfoni nr. 1 ble slaktet av kritikere. Den dårlige mottakelsen sendte komponisten inn i en dyp depresjon, og han komponerte nesten ingenting de neste årene.

Han skal ha ødelagt eller forkastet partituret i frustrasjon, noe som førte til rykter om at symfonien var tapt for alltid. Men historien tok en uventet vending da deler av orkesterstemmene ble oppdaget på 1940-tallet, og verket kunne rekonstrueres. Symfonien ble gjenopplivet og fremført på nytt i 1945, flere år etter Rachmaninoffs død. Selv om den i dag er anerkjent som et viktig tidlig verk, vil spørsmålet om komponisten selv ville ønsket at det skulle fremføres forbli ubesvart.

Stradivarius-fiolinenes hemmelighet

Fioliner laget av den italienske fiolinmakeren Antonio Stradivari på 1600- og 1700-tallet regnes fortsatt som de beste i verden, men hva som gir dem deres unike klang forblir et mysterium. Til tross for århundrer med forsøk på å gjenskape lyden, har ingen moderne fioliner fullt ut matchet en ekte Stradivarius.

Forskere har foreslått flere teorier: Noen mener at tresortene brukt av Stradivari hadde spesielle akustiske egenskaper på grunn av klimaforholdene under den lille istiden. Andre hevder at lakkens kjemiske sammensetning var avgjørende. Nyere analyser tyder på at treverket kan ha vært kjemisk behandlet med mineraler for å motstå insekter og fuktighet, noe som kan ha påvirket fiolinenes klang. Uansett årsak har Stradivarius-fiolinene forblitt ettertraktede skatter, og hemmeligheten bak deres overlegenhet er fortsatt uløst.

Mange undersøkelser har blitt gjennomført for å finne «hemmeligheten» bak gamle instrumenters angivelig overlegne klangegenskaper. I 2012 publiserte et forskerteam resultater av vitenskapelige undersøkelser om temaet. I en blindtest tenderte profesjonelle fiolinister mot å foretrekke moderne høykvalitets fioliner framfor gamle italienske. Ny forskning som ble publisert i 2017, med lyttere som forsøkspersoner, gav samme resultat. Teorien er at den allmenne bedømmelsen om de gamle instrumentene påvirkes av deres høye markedsverdi og historiske betydning.