Eventyrlandet

Det er et øyeblikk i den aller første boken om Harry Potter der den unge Harry, sent på kveld, sitter fortapt og stirrer inn i et magisk speil. I speilet ser han foreldrene sine, de som døde da han var spebarn. De vinker og smiler til ham, og Harry klarer ikke å rive seg vekk. Det klarer han først etter at han får vite at speilet ikke viser annet enn det innerste, mest brennende ønske til den som ser inn i det. For den foreldreløse Harry er det å gjenforenes med foreldrene han aldri har kjent.

På den ene siden er Harry helt alene, uten forankringen i en familie som vennene hans har. På den andre siden er han en del av en lang tradisjon. Britisk barnelitteratur er full av foreldreløse barn. Det har blant annet å gjøre med at hovedpersonene i disse bøkene ofte må gå gjennom krevende og farefulle valg der de må stole på seg selv, på en måte som neppe ville skjedd hvis bekymrede foreldre fulgte med på dem.

Foreldreløsheten er også en frihet, både for barnet og forfatteren. Samtidig som det skaper det naturlig lengsel etter å finne noe som ikke er der fra før: Et hjem. I Storbritannia er det også mange barn som vil kjenne igjen erfaringen av å måtte klare seg på egen hånd i et lukket barneunivers fra sine egne år på kostskole.

En fortryllende parallellverden

Det fortelles mange såre historier om livet på kostskole, men i bøkene om Harry Potter er det skolen som er redningen. Harry vokser opp hos tanten og onkelen sin, et utsøkt motbydelig par som skjemmer bort sin bølle av en sønn mens de lar Harry bo i et kott under trappen. På elleveårsdagen får Harry den beskjeden som så mange ulykkelige og utsatte barn drømmer om å få: At han egentlig er en annen enn den hundsede pleiesønnen ingen ville ha: Han er en trollmann som har sin rettmessige skoleplass på trollmannsskolen Galtvort, og han er berømt blant trollmenn og hekser i hele Storbritannia fordi han er den eneste som har overlevd et møte med den onde trollmannen Voldemort, et møte som tok livet av moren og faren hans.

Slik kommer Harry inn i en fortryllende parallellverden til lesernes egen. Forfatter J.K. Rowling fabulererer frem en hverdag som inneholder mye av det samme som vanlige skolebarns hverdag, men med magisk fortegn. Også elevene ved Galtvort klager over skolearbeidet, prøver å få tak i godteri, og går på trening på ettermiddagene. Men skolearbeidet kan bestå i å klare å lese «Monsterboken om monstre» uten å bli bitt av de hissig glefsende bokpermene. Godteriet består blant annet av gelébønner med alle smaker i verden, som kan smake alt fra jordbær til ørevoks.

Og Galtvort-elevene trener ikke fotball eller håndball, men quidditch, et intrikat ballspill som foregår høyt oppe i luften, på sopelime, med høyt tempo og betydelig fare for å bli slått ut av kurs av baller som kan tenke selv. Vesnene Harry og de andre støter på, er hentet fra myter og eventyr: Her er kentaurer og havfruer, basilisker og fønikser. Både fabeldyrene og navnene på de viktigste skikkelsene i trollmannverdenen bærer preg av at forfatter J. K. Rowling har studert fransk og klassiske fag. Navn som «Minerva», «Lucius» og «Severus» er hentet fra latin og fra romersk mytologi; «Voldemort» og «Malfoy» er tydelig franskinspirerte — et franskklingende navn er ofte en indikasjon på at du ikke har gode hensikter i Potter-bøkene.

Med barnevogn og én kopp espresso

Joanne Rowling var 25 år gammel og satt fast i fire timer på et forsinket tog fra London til Manchester da hun fikk ideen til historien om den unge trollmannen Harry. Bare tre år senere var hun gift, skilt, og alenemor for en baby på noen måneder. Hun gikk på trygd i Edinburgh og bukserte barnevognen hver dag til cafeen Nicolson’s, der hun bestilte én kopp espresso og satt og skrev i timevis. Leiligheten hennes var for kald til å jobbe i.

Ni forlag sa nei til den første boken om Harry Potter. Men det tiende, Bloomsbury, satset. I 1997 kom «Harry Potter og de vises stein» ut, og snart hadde hundrevis, så tusenvis, så millioner, så noen hundre millioner barnehender åpnet de fargesterke permene. De syv bøkene om Harry Potter er den mestselgende bokserien i historien, og har gjort kvinnen med barnevognen og den ene espressokoppen rikere enn dronningen av England.

Rett frem og til alle kanter

Det har vært skrevet essays og avhandlinger om hvorfor skarer av barn har blitt besatt av Harry Potter-bøkene. Kanskje har det å gjøre med at historiene både går rett frem og til alle kanter. De syv bøkene gjenspeiler Harrys syv skoleår, og i hver av dem er det et mysterium som må løses, prøver som må bestås. Samtidig er Harrys verden full av nye rom og omveier; bøker med magiske titler og forlokkende innhold, gjenstander med en dramatisk forhistorie. Galtvort er et enormt slott der det alltid synes å være flere hemmeligheter igjen å finne ut av. Det er et univers du kan fortsette å utforske lenge etter at Harrys historie har fått sin slutt.

Eller det kan ha å gjøre med at det hverdagslige og det eksistensielle veves inn i hverandre. I trollmennenes og heksenes verden er det klokker som sier «nå er du forsinket» og besvergelser som kan få bort dogg fra brillene dine. Men elevene må også lære å slåss for livet og å forsvare seg mot de onde kreftene i sin verden, som trenger seg stadig tettere på ettersom Voldemort samler styrkene sine på ny og det går ubønnhørlig mot en trollmannskrig. Voldemort og tilhengerne hans er en slags fascister, som ser på verden som et sted der noen er mer verd enn andre, der renrasede trollmenn står øverst og vanlige mennesker, eller gomper, står nederst. Det er en tenkemåte som ligger og ulmer under fra første stund og som må tas stadig mer alvorlig som trussel. I den prosessen kjenner hovedpersonene også på det mørke i seg selv.

Harry, og leseren, minnes stadig om at det er et bånd mellom ham og Voldemort: De kan begge snakke med slanger, tryllestavene deres har en kjerne av føniksfjær fra den samme fuglen. Men som Harry stadig blir minnet om: Det som betyr mest, er valgene han gjør, og han kan velge å gå i motsatt retning av det Voldemort gjorde. Heller ikke trenger han å være definert av ikke å ha hatt foreldre. Det er et punkt i den tredje boken, «Harry Potter og fangen fra Azkaban», der Harry tror han har blitt sett, og reddet av, sin døde far. Det viser seg senere at han, takket være et særegent stykke magi, har reddet seg selv.

Det er trøstende tanker for Harry, slik det må ha vært for Joanne Rowling, der hun satt og skrev på cafeen mens barnet sov. Man kan være i en vanskelig situasjon, men man er fremdeles fri til å tenke og gjøre sine egne valg.

Inger Merete Hobbelstad er journalist og kritiker i Dagbladet. Hun ble tildelt Hestenes-prisen i 2012 og Gullpennen i 2018. Denne artikkelen ble skrevet i anledning Oslo-Filharmoniens konsert med Harry Potter-musikk i 2018.

Oslo-Filharmonien spiller musikk fra Harry Potter-filmene 31. oktober, i en forestilling med manus inspirert av Harry Potter-universet, ført i pennen av bokseriens norske oversetter Torstein Bugge Høverstad.

Les mer om konsertene:

Halloween-fest med musikk fra Harry Potter-filmene