Én stemme av en million

Lise Davidsen har gjort kometkarriere som sanger de siste årene. Her med Oslo-Filharmonien i mars 2018. (Foto: Lise Kihle/Oslo-Filharmonien)

Det ligger mye, hardt og disiplinert arbeid bak, men den gudegitte dype og inderlig varme stemmen er grunnlaget for suksessen, skriver Mona Levin om Norges nye sopranstjerne Lise Davidsen.

Da Lise Davidsen gikk musikklinjen på Sandefjord videregående, spilte hun gitar og åpnet knapt munnen. Nå, bare noen få år senere, er hun en av verdens mest ettertraktede sangerinner. 12. august synger hun R. Strauss, Grieg og Kalmán ved Oslo-Filharmoniens sesongåpning på Slottsplassen. Noen dager senere synger hun med samme orkester under Edinburgh International Festival. Og snart står Metropolitan-debuten på programmet.

«Én stemme av en million − og den brukes i tillegg med følelse og intelligens;» skrev The Telegraphs anmelder i fjor om Lise Davidsen. I ungdommen ante hun ikke at det var sanger hun skulle bli, langt mindre en internasjonal operastjerne, ikke engang at stemmebåndene hennes tilhørte en sopran. Hva skjedde mellom barndommens idrettsiver, ungdommens gitarspill, og den plutselige internasjonale berømmelsen?

Nå er ingenting i sangens verden egentlig plutselig. Det ligger mye, hardt og disiplinert arbeid bak, men den gudegitte dype og inderlig varme stemmen er selvsagt grunnlaget for suksessen. Hun ble klassifisert som mezzo da hun i studietiden ved Grieg-Akademiet i Bergen sang i Det Norske Solistkor. Dirigenten, Grethe Pedersen, skjønte at her var det noe, og ansporet henne videre i arbeidet.

Fra Bergen gikk veien til Det Kongelige Danske Musikkonservatorium og Operaakademiet, der hun studerte hos Susanna Eken. Hun mente Lise var sopran og ikke mezzo, og brukte deres første møte til å peke ut alle studentens feil og mangler. Lise gikk hjem og gråt. Da hun var ferdig med det, gikk hun tilbake og ble gradvis bygget opp igjen.

Prisdryss

Gjennombruddet kom i 2015, da Lise Davidsen fikk omtrent alt som var av priser i internasjonale konkurranser. I løpet av sommeren gikk hun til topps i Placido Domingos Operalia-konkurranse i Royal Opera House i London, der hun også vant Birgit Nilssons pris og publikumsprisen. Like før kom hun på andreplass, vant publikums- og den internasjonale presseprisen ved Belvedere-konkurransen i Amsterdam, og like etter gikk hun av med seieren i Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse i Oslo, der hun også vant prisen for beste norske fremførelse, samt Ingrid Bjoners Stipend for beste norske deltaker. Samme år ble hun tildelt Kirsten Flagstad-prisen, i 2017 Musikkritikerprisen, og i februar i år Sibeliusprisen.

Hodet kaldt og stemmen varm

Man skal være sterk både for å makte noe sånt og for å holde hodet kaldt, for å vite hvilke tilbud man skal ta imot og hvilke man skal si nei takk til − i første omgang. Lise Davidsen har ikke tenkt å skrike seg ut på for tunge roller tidlig i karrieren. Hun gjør som Ingrid Bjoner, konsentrerer seg om å synge, spise, sove.

I et intervju med Klassisk Musikkmagasin for et par år siden, fortalte Lise Davidsen om hvordan Eken «åpnet» stemmen hennes. Hun utfordret Lises allerede store register, med Wagner og Mozart. Stemmen ble først utvidet og så trukket sammen igjen gjennom arbeid med slike ytterpunkter.

− Eken lærte meg å tenke som en sopran, men først og fremst utfordret hun meg på «å være der ute». Jeg er høy og har aldri følt behov for å bli enda mer synlig. Men slike ting ble jeg utfordret på, også av akademiets amerikanske ballettlærer som lærte meg at jeg har et privat og et profesjonelt liv, som jeg normalt må holde adskilt. Hun ba meg gå på den profesjonelle måten nedover gaten i noen dager – innta den – og slik øve opp det jeg trengte på scenen. Det var ubekvemt, men samtidig nyttig for å bevisstgjøre meg tilstedeværelsen på scenen.

Alle som har sett Davidsen utfolde seg på scenen eller podiet vet at hun behersker kunsten til fullkommenhet. Når hun gjør entré, går det alltid et stille sus gjennom salen − både på grunn av den ranke holdningen, de enkle og stilfulle kjolene, og ikke minst den store roen som synes å favne henne.

Fra Stokke til Metropolitan

Fremtiden ser lys og innbydende ut. Hennes engasjementer, debuter og ledende roller er blant annet i Metropolitan Opera, Royal Opera House Covent Garden, Bayreuth-festivalen, Bayerische Staatsoper, Zurich Opera og Deutsche Oper Berlin. Stort større blir det ikke.

Like før Slottsplass-konserten, synger hun Strauss’ Ariadne auf Naxos på Festival Aix-en-Provence, og like etter er det Edinburgh International Festival som står for tur, igjen med Oslo-Filharmonien og Vasily Petrenko, etterfulgt av Verdis Requiem på BBC Proms og Ringen på Covent Garden-operaen utover hele høsten. For bare noen uker siden signerte hun en eksklusiv platekontrakt med Decca.  

Ikke at det må være så storslagent for Lise Davidsen. Hvert år gir hun en nyttårskonsert i Stokke kirke, og i år sto folk nærmes oppå hverandre da hun skred oppover midtgangen med «Heia, heia in den bergen» fra Czardasfyrstinnen. Under København Operafestival for to år siden fosset regnet ned over publikum og sprutet også godt innover fjelebodscenen da hun gjorde entré − Wilhelm Scenen utenfor Torvehallerne − der sangerne hadde en campingvogn å løpe ut og inn av. Regnet fortsatte med styrke gjennom hele konserten, samt med tordensalutt og etterfølgende politisirener i Davidsens arie «Und ob die Wolke sie verhülle» fra Jegerbruden. Ikke et menneske forlot stedet før siste tone var dødd hen.

Lise Davidsen har vært kalt «den nye Flagstad». Men hun er «den enestående Lise Davidsen»!

Mona Levin er forfatter, journalist og sjefredaktør i Klassisk Musikkmagasin.