En bønn for døde til glede for de levende

Symfonier og solokonserter dominerer gjerne på symfoniorkestrenes programmer. Men med jevne mellomrom dukker det opp verk med tittelen Requiem. Denne musikkformen bygger på den katolske kirkens messe for de døde, som har lange røtter i kristendommens historie.

Forbønn for de døde

I den kristne kirken som oppstod i det første hundreåret etter Kristus, var gudstjenestene gjerne uformelle og fant vanligvis sted i hjemmene. Sang var en del av samlingene helt fra starten, slik de hadde vært i den jødiske tradisjonen, sammen med bønn, skriftlesning og nattverd.

Begravelsene blant de første kristne var også relativt enkle begivenheter. De gjenlevende sørget over den de hadde mistet, men fant samtidig glede i håpet om å kunne gjenforenes i en ny verden etter dette livet. Sang og bønn for den døde var også en del av minnehøytiden.

De kristne var lenge en minoritet i Romerriket, og ble i perioder utsatt for forfølgelse. Men i løpet av 300-tallet gikk kristendom fra å først bli tillatt over hele Romerriket, for så å overta som statsreligion mot slutten av århundret. Gradvis forflyttet samlingene seg til større bygninger.

Gjennom århundrene ble gudstjenestene også mer strukturerte. Sangen og forbønnen utviklet seg til en mer eller mindre fast liturgi, og messen ble den viktigste gudstjenesteformen. Tidlig i middelalderen, trolig løpet av 300- eller 400-tallet, oppstod en egen messeform for de døde.

Til kongers og keiserinners ære – renessansens rekviem

I tidlig middelalder var dødsmessene nært forbundet med begravelser og minnehøytider. Etter hvert ble de knyttet til læren om skjærsilden, et sted der en så for seg at de avdøde måtte gjøre opp for sine synder etter livet på jorden – en lære som ble særegen for den katolske kirken.

Fra 900-tallet ble dødsmessen lagt til Allehelgensdag. På denne dagen feiret en helgene, kristne som hadde levd et bemerkelsesverdig liv. Denne markeringen styrket forestillingen om at de døde kunne ha nytte av de gjenlevendes bønner.

I løpet av middelalderen fikk messeformene en fastere struktur, og og musikken utviklet seg i kompleks retning, fra enstemmig gregoriansk sang til flerstemt kor med bruk av instrumenter. Etter hvert ble flere av dødsmessene skrevet til minne om kongelige eller andre berømtheter.

Den flamske komponisten Johannes Ockeghem skrev det første flerstemte Requiem som er bevart – kanskje ved kong Karl VII av Frankrikes død i 1461. Spanske Tomás Luis de Victoria skrev dødsmessen Officium Defunctorum ved keiserinne Marias av Østerrikes død i 1603.

Etter reformasjonen på 1500-tallet var det i den katolske kirken dødsmessetradisjonen ble holdt ved like. Kirkemusikken blomstret minst like sterkt i den protestantiske kirken, men komponister som Heinrich Schütz og Johann Sebastian Bach skrev musikk for begravelser i andre former.

Et myteomspunnet farvel – Mozarts Requiem

I januar 1772 hørte 15 år gamle Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) og faren Leopold urfremførelsen av Michael Haydns Requiem, skrevet til erkebiskopen i Salzburgs begravelse. Michael var lillebror av den berømte komponisten Joseph og ble en god venn av Mozart.

Både Michael Haydn (1737–1806) og Mozart tilhørte den katolske kirken, og Mozart jobbet i mange år for den neste erkebiskopen i Salzburg. Der skrev og fremførte han naturlig nok mye kirkemusikk, til sammen rundt 60 verk i ulike sjangre, deriblant nesten 20 messer.

I 1791 fikk Mozart en bestilling på et rekviem fra en hemmelighetsfull oppdragsgiver. Den rike greven Franz von Walsegg ønsket å hedre minnet av sin nylig avdøde kone. Men Mozart døde selv før han rakk å fullføre musikken, og verket ble fullført av hans elev Franz Xaver Süssmayr.

Med Haydns dødsmesse som modell, ble Mozarts Requiem et kvantesprang for sjangeren. Mozart brukte sine dramatiske evner som en operaens mester og benyttet seg av orkesterets nyanserikdom. Og istedenfor å skrive musikk til hele messen, gjorde han et utvalg av satser.

Mozart ble alvorlig syk høsten 1791, og etter hvert skal han ha sagt til kona Constanze at han skrev dødsmessen for seg selv. Skaperprosessen rundt hans Requiem ble innhyllet av rykter og anekdoter, og verket var det første i sjangeren som ble populært som selvstendig konsertverk.

En trøst for de som sørger – Brahms’ tyske Requiem

Mozarts suksessrike Requiem ble etter hvert fremført på de nye konsertarenaene som vokste frem på 1800-tallet, ikke minst i konsertsalen. Også komponister som ikke tilhørte den katolske kirken begynte å interessere seg for formen – Robert Schumann skrev sitt Requiem i 1852.

Schumanns nære venn Johannes Brahms (1833–1897) tilhørte den protestantiske kirken, men var ikke sterkt knyttet til den. Da han begynte på sitt rekviem på 1860-tallet, la han bort de latinske tekstene og valgte i stedet ut et knippe tekster fra Martin Luthers tyske Bibel.

Brahms’ formål med Ein deutsches Requiem er ikke forbønn for de døde, men å trøste og oppmuntre de gjenlevende. Første sats begynner med et sitat fra Jesus, hentet fra Matteusevangeliet: «Salige er de som sørger, for de skal trøstes.»

Ein deutsches Requiem ble urfremført i Bremen-katedralen langfredag 1868. Under forberedelsene samarbeidet Brahms tett med musikksjefen i katedralen. Han etterlyste en tekst om Jesu oppstandelse i anledning dagen, men Brahms holdt fast ved sitt utvalg...

En opera i messeklær — Verdis Requiem

Helt fra middelalderen ble det skrevet dødsmesser til minne om kongelige, adelige og andre høytstående personer. På 1800-tallet hadde store kunstnere oppnådd en slik status at også de kunne være verdige til å motta en slik heder.

Da den italienske operakomponisten Giaocchino Rossini døde i 1868, tok den yngre kollegaen Giuseppe Verdi (1813–1901) initiativ til et samarbeid der 13 komponister skulle skrive hver sin sats i et rekviem til minne om Rossini.

Messen skulle urfremføres på ettårsdagen for Rossinis død i en kirke i hans fødeby Bologna. Men arrangementet ble avlyst i siste liten. Da den berømte forfatteren Alessandro Manzoni døde i 1873, tok Verdi utgangspunkt i sin sats til Rossini og komponerte et helt rekviem selv.

Verdis Requiem var klart til urfremførelse i Markuskirken i Milano på ettårsdagen for Manzonis død. Bare noen dager senere ble det satt opp i La Scala-operaen i samme by. Snart ble det fremført i operahuset Opéra-Comique i Paris og i Royal Albert Hall i London.

Selv om Verdi hadde katolsk bakgrunn og brukte de latinske tekstene, ble verket kritisert for å være “en opera i rekviemklær” og upassende til liturgisk bruk. I konsertsalen har det derimot blitt en varig suksess.

En lykkelig befrielse – Faurés Requiem

Gabriel Fauré (1845–1924) var en av komponistene som valgte en mer personlig innfallsvinkel til rekviemformatet i kjølvannet av Brahms og Verdi. Som mange andre kunstnere hadde han et sammensatt og til tider konfliktfylt forhold til troen og til kirken.

Fauré fikk sin første organistjobb som 20-åring, men trivdes dårlig og skal ha mistet jobben etter å ha kommet rett på jobb etter en lang natt på byen. Men han fikk snart ny jobb og arbeidet som organist i flere tiår. Han kunne liturgien på rams og følte behov for å frigjøre seg fra den:

“Når det gjelder mitt Requiem, har jeg kanskje instinktivt prøvd å flykte fra det som er rett og riktig uttenkt, etter alle årene jeg har spilt orgel i begravelser! Jeg kan alt utenat. Jeg ville skrive noe annerledes.”

Mens Verdi sprengte rammene med et storslått rekviem på halvannen time, gikk Fauré motsatt vei. Han presenterte sitt verk som “et lite rekviem” ved urfremførelsen av den første versjonen av verket, i begravelsen til en arkitekt i La Madelaine-kirken i Paris i 1888.

Faurés endelige versjon varer litt over en halvtime, bruker et relativt lite orkester og stemningen er neddempet, men gjennomgående optimistisk. Ifølge komponisten er verket gjennomsyret av hans syn på døden som en som en lykkelig befrielse, snarere enn som noe smertefullt.

Tilbake til røttene – moderne rekviem

På 1900-tallet tok den musikalske utviklingen mange sprikende retninger, og rekviem-formen har blitt langt mer mangfoldig. Formen har blitt strukket langt både innholdsmessig og musikalsk, i både tradisjonell og modernistsk retning.

Den franske komponisten Maurice Duruflé (1902–1986) fikk et nært forhold til gregoriansk sang i oppveksten, som korgutt ved katedralskolen i Rouen. Hans Requiem fra 1947 bruker Faurés utvalg av satser, men musikken er inspirert av dødsmessens gregorianske røtter i middelalderen.

Engelske Benjamin Britten (1913–1976) kombinerte den latinske rekviemteksten med dikt av krigspoeten Wilfred Owen i sitt War Requiem. Han skrev verket til innvielsen av den anglikanske Coventry-katedralen i 1962, bygd opp etter at den gamle ble bombet under andre verdenskrig.

Ungarske György Ligeti (1923–2006) lot seg inspirere av det eldste kjente rekviem, Ockeghems verk fra 1400-tallet, da han skrev sitt Requiem fra 1965 – det kanskje mest modernistiske rekviem til da. Kyrie-satsen fra verket ble berømt i filmen 2001 – en romodyssé fra 1968.

Andrew Lloyd Webber (f. 1948) var allerede berømt for sine musikaler da han skrev sitt Requiem, som ble urfremført i 1985. Han skrev det til minne om faren William Lloyd Webber, som også var komponist. Webber brukte latinsk tekst, og Pie Jesu er den mest kjente satsen.