​Det er bare å bøye seg i celloen

”Phenomänaler Romeo”, skrev Basler Zeitung som overskrift på anmeldelsen av turnéåpningen i Basel på onsdag. ”…einer meisterlichen Interpretation” fortsatte den svært begeistrede kritikeren sin oppsummering av Prokofjevs ”Romeo og Julie”.

På torsdag var det Wiener Konserthaus som fikk besøk av oss, med cellisten Truls Mørk som solist. Allerede i den første innsatsen i Dvorak cellokonsert rykket han oss opp av stolen. Jeg kan ikke tenke meg en celloklang som er mer intens og vakrere, eller mer inderlig og personlig. Når hans klang fyller rommet som her, er det lett å tenke at det ikke kan være mulig å spille cello bedre enn dette. Jeg tror det fortsatt er mange i Norge som ikke vet hvor enestående Truls er. Han er utvilsomt en av de aller fremste cellistene i verden, og har over mange tiår bygget en enorm internasjonal posisjon. Han er også musikernes musiker, og driver både internasjonalisering og næringsutvikling, uten at jeg tror han skjeler én eneste tanke til akkurat det. Han spiller bare cello på en helt enestående måte.

Med mange fra Venneforeningen på plass i salen ble det også en ekstra hyggelig konsert for oss. Vasily Petrenko og orkestret ga alt i en versjon av ”Romeo og Julie” som jeg tror jeg knapt har hørt maken til. Og wienerne tok så varmt, så varmt i mot oss. For en akustikk og for en atmosfære!

Fredag formiddag bar det med buss til Linz og konsert i Brucknerhaus om kvelden. Et nyere hus, et flott sted og igjen et begeistret publikum. Her var den tyske fiolinisten Arabella Steinbacher (som også besøkte Oslo Kammermusikkfestival i august) solist i en elegant versjon av Mendelssohns fiolinkonsert.

I en verden som etter hvert er så rask og så digital, er det et privilegium å ha en jobb der man så ofte må sette seg rolig ned, skru av mobilen, skru på ørene og sansene, og ta inn noe så nært og rikt som det slike store musikkopplevelser er. Å ha tårer i øynene på jobb, nesten daglig, er egentlig undervurdert.