Før og nå

"Det er et nyt avsnit i norsk musiklivs historie, som indvies i disse dage", skrev Morgenbladet 27. september 1919. Anledningen var Filharmonisk Selskaps aller første konsert, i en fullsatt storsal i Gamle Logen. Til tross for ‘adskillig rivning, bange spaadomme og megen rar spørgen’ (Nationen) på veien, hadde det lykkes å få på plass et fast, fullblods symfoniorkester i Oslo. 

1919 var også et år datidens samtidskomponister Richard Strauss, Maurice Ravel, Edward Elgar og Johan Halvorsen skrev musikk som fremdeles spilles hver uke over hele verden. Begynnelsen av 1900-tallet var en svært dynamisk tid for orkestermusikken, og det var i denne perioden orkesterinstitusjonen fikk den formen den fremdeles har i dag. Både når man lytter til, fremfører og skaper orkestermusikk i 2019, er det en direkte og praktisk konfrontasjon med historien. Det er få steder hvor begrepet "levende historie" er mer presist enn under en konsert med klassisk musikk. Når vi hører verk fra musikkhistorien, opplever vi fortiden gjennom samtidens ører. 

Programmet gjennom hele jubileumssesongen reflekterer Oslo-Filharmoniens historie, men også hvordan den klassiske musikken har vært en levende del av offentligheten − både før og nå. I sin verste form er tradisjon ingenting annet enn ukritisk, autoritær overlevering av tankegods. I sin beste form er det en foredling av menneskelige ideer og praksis gjennom kontinuerlig utvikling, en stadig utfordring av konvensjoner. En fortsettelse. Eller som Gustav Mahler skal ha sagt det: "Tradisjon er ikke å tilbe asken, men å vedlikeholde ilden."

På denne konserten har vi valgt å fremføre musikk som er skrevet i vårt jubileumsår 2019, og kombinere det med musikk som enten er skrevet i vårt stiftelsesår 1919, eller som har en direkte forbindelse til denne helt første tiden i orkesterets historie. Det er korte verk, og utdrag fra lengre verk, i mange tilfeller musikk vi spiller i sin helhet i løpet av jubileumssesongen. 

Therese Birkelund Ulvos verk eksisterer både som konsertstykke og som installasjon, hvor du kan vandre gjennom klangen og lytte deg inn i detaljene. Rolf Wallin har skrevet en fanfare spesielt for 100-årsjubileet, og Øyvind Torvunds verk er en videreføring av tradisjonen med å lage symfoniske dikt. Et nikk både bakover, kanskje til Richard Strauss, og fremover − til symfoniske roboter. Når Henrik Hellstenius tolker og re-komponerer Edvard Griegs Landkjenning med tekst av Bjørnstjerne Bjørnson, kan det sammenlignes med hvordan man i teateret setter opp gamle tekster i nye fortolkninger, hvor teksten endres og ny tekst legges til. 

Griegs pianokonsert og Landkjenning var på programmet på den aller første konserten for nøyaktig hundre år siden. Elgars cellokonsert ble urfremført i London i 1919, samtidig som Ravel satt i Paris og skrev La valse og Johan Halvorsen satt i Oslo og skrev sin Norsk rapsodi nr. 1, mens han var en av Filharmoniens tre sjefdirigenter. En ung Pauline Hall fikk fremført sitt første orkesterverk Poème élégiaque i den første sesongen, et verk som ble utgangspunktet for hennes hovedverk Verlaine-Suite. Den kontroversielle komponisten og dirigenten Richard Strauss besøkte Oslo og har fortsatt å være sentral for orkesteret siden den gang.  

I Passagenwerk skriver Walter Benjamin vakkert om Paris og den urbane utviklingen i byen i mellomkrigstiden, spesielt de nye shopping-passasjene av glass og jern som han forsto som en sammenstilling av fortid og fremtid, hvor gotisk katedral møtte moderne konstruksjon og materialer. Benjamin ser for seg disse stedene som utopiske labyrinter hvor man kan vandre tilfeldig omkring og hvor nye meninger oppstår og forbindelser avdekkes etter hvert som du flanerer gjennom passasjene. Kanskje kveldens konsert er en slik passasje, hvor du kan bruke ørene til å flanere gjennom ulike musikalske universer, alt bundet sammen av orkesteret på podiet som gjennom 100 år har utviklet seg til å bli et av verdens ledende, i stadig utvikling i møte med mennesker både i Oslo, og i hele Norge og verden for øvrig. 

Vi feirer denne dagen ved å lytte sammen. Å lytte er å åpne seg, å utsette seg selv for nye inntrykk, innsikter og kunnskap, og et utgangspunkt for gjensidig respekt mellom mennesker. I dette ligger musikkens grenseløse kraft. 

Lars Petter Hagen

Prosjektleder for jubileumssesongen