Nobel Peace Prize Concert 2021: Balanse mellom ytterpunkter

Tre store institusjoner samarbeider om årets Nobel Peace Prize Concert, med utgangspunkt i at «fred ikke er fravær av konflikt, men å finne en god balanse i motsetningene».

OFO Nobel bakom 5023 ps

Foto: Bård Gundersen

Kunstneriske ytterpunkter møtes for å finne et felles språk.

OFO Nobel bakom 4795 ps

Foto: Bård Gundersen.

Konserten er et forsøk på å forene det moderne med det tradisjonelle, det lekne med det sofistikerte, det menneskelige med det teknologiske, det mørke med det lyse.

Q9 A2589

Foto: Marte Garmann

En popartist lager musikk med en klassisk komponist.

IMG 5577

Foto: Bård Gundersen

En slampoet resiterer til orkesterets solocellist.

Nobelprisen er en verdenskjent norsk merkevare. Og fredspriskonserten har lenge vært en slags markering av prisen og idealene den bygger på. Etter at konserten ble avlyst i 2019 og 2020, har Nobelinstituttet samarbeidet med Oslo-Filharmonien og Snøhetta om en NRK-sendt festforestilling.

Se TV-sendingen her: Nobels fredspriskonsert 2021

Detaljert program for konserten: Nobel Peace Prize Concert

– Det har vært veldig gøy, men også en utrolig krevende prosess. Vi vil gi seerne en ekstraordinær kveld, med et klassisk men samtidig moderne uttrykk. Det storslåtte og det nære samles i en felles ide, nemlig at fred ikke er fravær av konflikt, men å finne en god balanse i motsetningene, sier Ingrid Røynesdal i Oslo-Filharmonien.

– Målet er jo fortsatt å komme ut med budskapet til nye grupper, på tvers av generasjonene, sier direktør ved Nobelinstituttet Olav Njølstad.

– Fredsprisen og idealene den bygger på, har jo et stort alvor i seg, vi skal utfordre makten der hvor det trengs. Men det skal fortsatt være en fest der vi feirer prisvinnerne. Så det å samarbeide med en tung kulturinstitusjon gir konserten integritet, troverdighet og kvalitet. Og ved å få med Snøhetta gir vi den en sjangeroverskridende og moderne vri, sier han om design- og arkitekturfirmaet som har vært med å utvikle konsertkonseptet.

– Dette er jo tross alt en fredspris. Så det var godt å oppleve at tre institusjoner kunne komme frem til konseptet om balanse. Vi brukte vår arbeidsmetodikk fra andre kreative oppgaver til å forløse den enigheten, sier Kjetil Thorsen i Snøhetta.

Q9 A3263

Ingrid Røynesdal i Oslo-Filharmonien, Olav Njølstad ved Nobelinstituttet og Kjetil Thorsen i Snøhetta har samarbeidet tett om årets Nobel Peace Prize Concert.

Foto: Marte Garmann.

Infernalsk demokratidans

Det mangler ikke på energi og attitude i Igor Stravinskijs «Infernalsk dans». Men det er likevel et stykke fra Ildfuglen til det den svenske street-danseren, koreografen og DJ-en Maele "Cheza" Sabuni gjør til vanlig. Han har vel og merke gjort seg godt kjent med klassisk musikk i forestillingen «Bach in The Street», som han turnerer Sverige med denne høsten. Men Stravinskij har han ikke beveget seg til før. Det er et helt andre rytmer i street-dansen.

– Der er det som regel trommer og rytmer som går an å groove til. Fremfor alt er det musikk man kan være til stede i over en lengre periode. Stravinskijs musikk er heftig, med det store orkesteret og alle instrumentene som spiller samtidig med skiftende, avansert takt og rytmemønster. Det gjelder å spisse ørene. Fort går det også, sier Maele som har valgt å veksle mellom den ferdige koreografien og korte partier der han jobber med improvisasjon og friere bevegelser som skapes der og da.

– Det blir et unikt møte mellom disse to kunstformene både i uttrykk og følelse, sier Maele som også har et personlig forhold til temaet for årets Nobelpris.

– Jeg er jo sterkt opptatt av både ytringsfrihet og bevegelsesfrihet, sier danseren og forteller om faren, Mkyabela Sabuni som var 19 år gammel da han måtte flykte fra Kongo.

Faren var med i en ungdomsbevegelse som kritiserte Mobutu-regjeringen og vervet andre ungdommer til å skrive og dele ut kritiske aviser og flygeblader. På den tiden bodde han nær grensen til nabolandet Burundi og gikk på skole der, men ble kidnappet av kongolesiske ambassadeansatte og satt i fengsel. Etter noen uker ble han sluppet fri og sendt tilbake til Burundi. Derfra fikk han status som kvoteflyktning og endte opp i Sverige.

Maele ble født drøyt ti år seinere, og har vokst opp med at faren har lest svenske barnebøker på swahili og forsøkt å innprente ham med at demokrati ikke er en selvfølge. Det er noe man må kjempe for.

– Pappa bestemte seg i ung alder å kjempe for sin egen fremtid, men også for demokratiet og et mer rettferdig samfunn i Kongo. Med min bakgrunn er det derfor en stor ære å få medvirke til denne forestillingen, sier han.

OFO Nobel bakom 5087 ps

Maele "Cheza" Sabuni danser til Igor Stravinskijs ballettmusikk fra Ildfuglen.

Foto: Bård Gundersen

Ode til gleden og friheten

Nobel Peace Prize Concert avslutter med en storslått og velkjent hymne. Ludwig van Beethoven tonesatte store deler av Friedrich Schillers dikt «An die Freude» og inkluderte det i sin niende symfoni.

Mezzosopranen Adrian Angelico synger dette verket sammen med tre andre solister, Oslo Filharmoniske Kor og Oslo-Filharmonien.

– Dette er et helt spesielt verk. Ikke bare fordi det er triumferende, glad, inspirerende musikk støttet opp av Schillers tekst. Men fordi det har blitt et symbol for likhet, ytringsfrihet og samhold rundt om i verden, sier norsk-samiske Adrian og viser til at verket har vært brukt som protest i land hvor ytringsfriheten har dårlige kår.

– Det rørte meg dypt å lese om Chile under Pinochet-regimet, der tusenvis av mennesker ble drept og fengslet for å si sin mening, sier han og forteller om hvordan kvinner samlet seg utenfor fengslene og sang «himno a la alegria» for å vise fangene samhold og gi dem mot. Det var en musikalsk støtte, men også en protest mot diktaturet. Det samme skjedde i Kina under protestene på den himmelske fredsplass, sier Adrian som synes «An Die Freude» er et passende valg for årets prisvinnere.

– Dette er ikke bare en protestsang. Det er også et verk om samhold og likhet. Jeg er beæret over å kunne legge til min stemme i dette fabelaktige, viktige verket for å hedre dem, og alle de som kjemper for likhet og ytringsfrihet rundt om i verden, sier han.

OFO Nobel bakom 5168 ps

Adrian Angelico er en av solistene i "An die Freude" fra Beethovens Symfoni nr. 9.

Foto: Bård Gundersen

Poetiske strenger

Slampoeten Fredrik Høyer og den klassiske cellisten Louisa Tuck møtes i verket «Between words». Fra hvert sitt ståsted nærmer de seg hverandres språk.

– Han har en stemme. Jeg har en ting. Et instrument. Men det er samtidig et instrument som jeg setter meg ned og omfavner, nesten som den er en del av meg. Og så forsøker vi å blande de to sammen. Det blir en skikkelig berg-og-dal-bane, sier Louisa Tuck som til daglig spiller i Oslo-Filharmonien. Hun har beveget seg utenfor orkesterformatet før, men ikke på denne måten, ikke i tett duett med en slampoet.

Fredrik Høyer har en egen form for performativ poesi. Han kombinerer tekstlige og sceniske elementer i små performance-dikt. Selv kaller han det for en «blanding av tradisjonell dikterkunst, rap, stand-up og teatermonolog».

I dette verket forsøker han å nærme seg celloens poetiske språk.

– Vi prøver å snakke med hverandre på hver vår måte. Hun har sitt språk, i det musikalske, og jeg i teksten min. Det er vel det det handler om: At vi forsøker å kommunisere og forstå hverandre, gjennom ord og rytme og tonalitet, sier han.

Teksten handler nettopp om forsøket på å si noe om det litt mystiske landskapet som ligger bakenfor ordene, det åpne rommet som finnes under språket. Det ordløse, som binder oss sammen, forteller Fredrik. Cellisten forklarer det slik:

– Til vanlig er jeg jo en av 92 stemmer i orkesteret, nå er det bare meg og Fredrik. Og i det møtet må vi fylle tomrommene mellom oss. Jeg kan velge når jeg skal spille noten, og hvor sterkt eller mykt jeg skal spille den. Og han reagerer på mine toner og bruker stemmen på forskjellige måter. Jeg opplever at stykket handler om det å være fleksibel når vi kommer sammen, sier hun.

Poeten er naturlig nok opptatt av ytringsfrihet, at det ikke er noe vi kan ta for gitt noe sted i verden.

– Selv her i Norge er vi nødt til å stadig kjempe the good fight for å holde de idealene oppe i lyset. Jeg hedrer alle de som kjemper den kampen, sier han.

IMG 5580

Slampoet Fredrik Høyer og Oslo-Filharmoniens solocellist Louisa Tuck samarbeider i «Between words».

Foto: Bård Gundersen

Musikk fra andre siden

Komponisten Eivind Buene og popartisten Myra har samarbeidet om åpningsverket «The Other Side». Oslo-Filharmonien ønsket seg et Kinderegg-stykke. Noe som skulle gjenspeile både Myras verden, Eivinds verden og orkesterets klassiske verden.

Myra kom til Norge som fireåring med moren og to eldre søsken på flukt fra borgerkrigen i Sierra Leone. Som barn måtte hun bo på barnehjem som niåring og flytte oftere enn hun satte pris på og måtte kjempe om å få lov til å ta plass hver gang hun flyttet. Nylig ga hun ut debutalbumet «Bokser & Ballerina».

– Jeg har kjent på press og forventninger til ulike roller, for eksempel som rapper, eller svart kvinne. Men jeg har sett hvor dynamiske vi kan være, særlig i musikken. Jeg vil bevege meg med musikk, og ikke begrense noe, sier artisten som med glinsende lakkfrakk og langt svart hår er også en slags synlig kontrast til i Buenes grå ullgenser og blonde finsveis.

Musikkhøgskoleutdannede Buene har hatt både klassiske og samtidsmusikalske verk fremført av store orkestre. Men han har også har arrangert et hundretalls popsanger for artister som Jarle Bernhoft, Susanne Sundfør, Maria Mena, Lars Vaular, Nico & Vinz og Bjørn Eidsvåg.

Da Eivind og Myra begynte dette arbeidet, visste de ikke hvem som skulle få prisen. Det at det var to journalister som fikk den, passer veldig bra til temaet i verket deres, mener de.

– God og seriøs journalistikk forsøker ofte å vise oss noe vi ikke visste fra før, og årets pris minner oss om at journalistikk kan være noe annet enn klikk-horeri. Mange steder i verden er journalistikk en kamp på liv og død, og det krever et enormt mot å gå inn i det arbeidet. Jeg har den største respekt for årets prisvinnere. Kanskje de også kan inspirere journalistikken i vårt lune hjørne av verden til å heve blikket en smule, sier Buene.

− Det er selvfølgelig helt sykt stort å få lage musikk til denne konserten. Det angår så mange. Men det er prisen som er viktig. Det er den som er stjernen her. Vi må følge med, høre på og være en del av andres historier. Mer enn noen gang er vi nødt til å se verden også fra «the other side», sier Myra.

Q9 A2579 2

Popartisten Myra og komponisten Eivind Buene samarbeidet om åpningsverket «The Other Side».

Foto: Marte Garmann