Lytt til verkomtalen
Johannes Brahms’ Tragisk ouverture i d-moll op. 81 er et verk som umiddelbart setter en alvorlig og dyster stemning. Ouverturen inviterer oss inn i en ettertenksom atmosfære og er hverken ment til å være lett tilgjengelig eller underholdende.
Da verket ble komponert i 1880 var Brahms en etablert og anerkjent komponist i Wien. Brahms komponerte den tragiske ouverturen parallelt med akademisk festivalouverture, og skal selv ha sagt at «den ene ler, den andre gråter». Dette viser hva slags komponist Brahms var; han var bevisst på musikkens evne til å romme hele følelsesspekteret og hadde en spesiell evne til å uttrykke akkurat den stemningen han ønsket.
Tittelen «Tragisk ouverture» springer ikke ut av en konkret hendelse, men et ønske om å uttrykke livets mer alvorlige sider gjennom musikken. Stemningen er fra første takt preget av alvor. Dramatikken og uroen er ikke teatralsk eller utadvendt, men heller følelsen av at det er en indre tragedie som er personlig og stille. Dette gjør kanskje at musikken treffer enda dypere.
Ouverturen er skrevet i d-moll. I barokken ble toneartene tillagt bestemte følelsesmessige kvaliteter. Dette kalles affeksjonslæren og d-moll ble tradisjonelt oppfattet som en av de mest alvorlige toneartene. Den skulle formidle smerte og sorg på en verdig og kontrollert måte. Brahms var sterkt forankret i denne tradisjonen og at han nettopp valgte d-moll for den tragiske ouverturen er høyst sannsynlig veldig bevisst.
Verket er komponert i sonatesatsform og inneholder flere kontrasterende temaer. Det er en tydelig musikalsk retning gjennom hele verket, som leder frem til slutten. Avslutningen oppleves på denne måten nærmest uunngåelig og gir ikke tegn til lettelse eller forsoning. Dette er ingen lykkelig slutt.