Johannes Brahms Dobbelkonsert for fiolin, cello og orkester

Johannes Brahms’ konsert for fiolin, cello og orkester ble skrevet sommeren 1887. Det var hans siste verk for orkester og ble skrevet til hans venner, cellist Robert Hausmann og fiolinist Joseph Joachim.

Brahms og Joachim var venner og kollegaer store deler av karrieren, men etter at Joachim gikk gjennom en stygg skilsmisse ble vennskapet ødelagt. Brahms skal ha vist støtte til Joachims ekskone. Dobbelkonserten skal ha vært et forsøk på å legge uenighetene bak seg. Dette gjorde han både ved å tilegne konserten til Joachim, og ved bruk av tonerekken F-E-A i verkets innledning, som er en variant av deres felles motto FAE.

Dobbelkonserten er skrevet i klassisk konsertform, der første og tredje sats er hurtig og andre sats er rolig. Besetningen, med både en fiolin- og cellosolist, bidrar til å gi den ellers tradisjonelle konsertformen klanguttrykk. Samspillet mellom de to solistene gir verket et ekstra lag, både visuelt og musikalsk. Kommunikasjonen dem i mellom og mellom solister og orkester er med på å gi overraskende vendinger i musikken.

Verket starter med en kort smakebit av hovedtemaet i orkesteret, før cellisten plutselig bryter inn, med sin første kadens. Etter at fiolinisten også har presentert seg selv i form av en kadens, starter samspillet mellom de to solistene. Sammen bygger solistene opp spenningen før hovedtemaet endelig blir spilt fult ut av orkesteret. 1. sats har trekk som kan minne om barokkens Concerto grosso, solister mot orkester. Satsens uttrykk er lidenskapelig og intenst. Hovedtemaet er eksplosivt og krevende, mens sidetemaet er inderlig og enkelt.

Den rolige andresatsen baserer seg på en enkel, vakker melodi. Den blir presentert av solistene samtidig, som spiller melodien en oktav mellom hverandre. Det bidrar til å gi en harmonisk og homogen klang. Etter den ekspressive åpningssatsen får vi her et deilig pust i bakken.

Siste sats er en rondo, som er en variasjonssats. Her hører vi tydelig at Brahms har hentet inspirasjon fra ungarsk folkemusikk, noe han stadig vendte tilbake til i sin skapende karriere. Vi er tilbake til det virtuose uttrykket vi hørte i første sats. Brahms leker seg med det harmoniske materialet og etter en voldsom oppbygning ender verket i A-dur, en toneart som ofte blir brukt for å uttrykke triumf og glede. Kanskje er det også et uttrykk for at vennskapet mellom Brahms og Joachim ble gjenopprettet.

Dobbelkonserten fikk blandede kritikker i sin tid, Clara Schumann mente for eksempel at verket ikke ville overleve med årene. Det er derimot blitt et populært verk som er godt likt blant publikum. Med to dyktige solister er konserten særdeles hørbar.