Tidlig på 1860-tallet etablerte Johannes Brahms (1833–1897) seg i Wien. Fra familien hjemme i Hamburg kom det stadig dårlige nyheter. Foreldrene hans hadde lenge hatt et stormfullt ekteskap, og i 1864 flyttet faren ut. Moren og søsteren havnet dermed i store utfordringer både økonomisk og helsemessig.

I begynnelsen av februar 1865 fikk Brahms telegram fra broren Fritz: Han burde reise hjem med det samme om han ville se moren i live. Christiane Brahms døde av et hjerneslag før sønnen rakk frem. Brahms hadde hatt et nært og varmt forhold til moren sin hele livet, og var sterkt preget av dødsfallet i tiden som fulgte.

Brahms tok frem et prosjekt han hadde hatt liggende en stund: skisser til et rekviem, den katolske kirkens messe for de døde. Messeformen hadde røtter fra middelalderen, og formatet fikk en fornyet popularitet med Mozarts Requiem, som det også ble vanlig å fremføre i konsertsammenheng.

I 1853 hadde Brahms blitt kjent med Robert Schumann, som tok den yngre komponisten under sine vinger og utropte ham til en musikkens redningsmann. Men Schumann var alvorlig syk, og i februar 1854 kastet han seg i Rhinen i et forsøk på å ta sitt eget liv. Brahms skrev det som skulle bli grunnlaget for andre sats i Ein deutsches Requiem like etterpå.

“For alle mennesker er som gress og all deres prakt som blomsten i gresset. Gresset visner, og blomsten faller av …” Sitatet fra Første Petersbrev i Bibelen, som igjen siterer Jesajas bok, ble teksten til de sorgtunge tonene fra 1854. Men den alvorlige stemningen i satsen snus til jubel med resten av bibelverset: “... men Herrens ord varer til evig tid.” Bevegelsen fra sorg via trøst til glede og fra mørke til lys er karakteristisk for verket som helhet.

Brahms kom fra en protestantisk bakgrunn og valgte ut et knippe tekster fra sin tyske bibel til sitt rekviem, i stedet for å basere det på den latinske messeteksten. Brahms formål var å trøste de etterlatte, ikke å be for de døde.

Premieren ble fastsatt til langfredag 1868 i Bremen-katedralen. Byens musikksjef Karl Reinthaler forberedte kor og orkester i godt samarbeid med Brahms. Bare på ett punkt var de uenige: Reinthaler reagerte på at Jesus ikke var nevnt i noen av tekstene. Men Brahms holdt på sitt, og understreket verkets personlige og menneskelige budskap. Som et kompromiss ble utdrag fra Händels Messias fremført på slutten av konserten.

Flere av tidens mest berømte musikere og komponister var til stede i den fullsatte katedralen. Clara Schumann, Robert Schumanns enke og en nær venn av Brahms, fulgte ham opp gjennom midtgangen før konserten. Komponisten fortsatte frem til dirigentpulten der han ledet to hundre sangere og et stort orkester gjennom konserten.

Konserten ble en stor triumf, og verket spredte seg med rekordfart. Snart ble det satt opp fremførelser i andre tyske byer og i England, Russland og Sveits. Ein deutsches Requiem ble Johannes Brahms’ internasjonale gjennombrudd, og resten av livet ble han regnet som en av sin tids sentrale komponister.