Sergej Rachmaninoff (1873−1943) skrev sine tre symfonier i svært ulike livsfaser og omstendigheter. Da han skrev Symfoni nr. 1 i 1895 var han et ungt og ubeskrevet blad med mye å bevise. Urfremførelsen i 1897 ble av ulike årsaker en komplett katastrofe, som kombinert med kritikerslakt utløste en langvarig depresjon for komponisten.
I 1901 gjorde Rachmaninoff et formidabelt comeback som komponist med sin Pianokonsert nr. 2, og i de neste årene opplevde han stor suksess som dirigent. I 1906 flyttet han til Dresden for å kunne konsentrere seg om å komponere, og der skrev han Symfoni nr. 2, som ble en gedigen publikumssuksess og er fremdeles et av Rachmaninoffs mest populære verk.
I kjølvannet av den russiske revolusjonen måtte Rachmaninoff forlate hjemlandet. 1. november 1918 gikk han om bord på skipet DS Bergensfjord i Oslo, som seilte direkte til New York på elleve dager. I USA måtte han i større grad leve av inntektene som konsertpianist og dirigent, og i årene frem til sin død i 1943 fullførte Rachmaninoff bare seks nye verk.
Rachmaninoffs eiendom Ivanovka i Russland, der han hadde skrevet mye av sin musikk, ble konfiskert av kommunistene i 1917. I eksil mistet han mye av lysten til å komponere, men rundt 1930 begynte den å vende tilbake. Han kjøpte et stykke land i nærheten av Luzern i Sveits, og der fikk han bygd et nytt sommerhus som han kalte Villa Senar.
Somrene i Villa Senar skulle bli både opplevelsesrike og produktive. Han elsket å kjøre motorbåt på Luzernsjøen sammen med barn og barnebarn. Og i Villa Senar fant han både tid og overskudd til å skrive ny musikk: sommeren 1934 fullførte han Rapsodi over et tema av Paganini for piano og orkester. Og i 1935 begynte han på sin første symfoni på nesten 30 år.
Rachmaninoff rakk ikke å fullføre sin Symfoni nr. 3 den sommeren, men da han vendte tilbake til sommerstedet sitt i april året etter, gikk han løs på arbeidet med det samme. 30. juni skrev han til kona: «I går tidlig fullførte jeg verket mitt … (…) Med alle mine tanker takker jeg Gud for at jeg var i stand til å gjennomføre dette!» Samme høst kom han til USA akkurat tidsnok til å høre urfremførelsen med Philadelphia-orkesteret og dirigent Leopold Stokowski.
Sammen med de populære pianokonsertene etablerte den andre symfonien inntrykket av Rachmaninoff som en komponist med sans for smektende melodier, sterke følelser og fyldig, romantisk orkesterklang. Den tredje symfonien regnes som et overgangsverk til den noe mer nøkterne og gjennsomsiktige stilen som preger musikken han skrev mot slutten av livet. Her går Rachmaninoff opp nye stier når det gjelder orkestrering og formspråk, men stadig med et melankolsk og melodiøst tilbakeblikk på lur.
Førstesatsen begynner helt neddempet med et slags musikalsk motto som kommer tilbake gjentatte ganger senere i symfonien. Melodien som følger er mollstemt og nesten nølende, og avløses etter hvert av en varm melodi fra strykerne. Andresatsen er «to satser i ett», en langsom del og en energisk scherzo-del. Den rytmiske og fartsfylte tredjesatsen er hovedgrunnen til at symfonien har blitt omtalt som Rachmaninoffs «mest russiske» symfoni.
(Tekst: Fred-Olav Vatne)