I år er det 150 år siden den russiske komponisten Sergej Rachmaninoff ble født. Jubileet markeres mange steder, ikke minst med hans Pianokonsert nr. 2, som er en av de mest populære pianokonsertene overhodet – ved siden av Schumanns a-moll-, Tsjaikovskijs b-moll- og Griegs a-moll-konsert.
Rachmaninoff gikk ut fra konservatoriet i Moskva i 1892 og gjorde seg umiddelbart gjeldende som pianist og komponist. Han hadde allerede skrevet en klaverkonsert og en opera i studietiden. Flere verker fulgte, og han gikk, full av selvtillit, i gang med sin første symfoni. Det gikk helt galt. Historien forteller at dirigenten, den kjente komponisten Alexander Glazunov, var elendig forberedt, angivelig også full. For Rachmaninoff var det «en ubeskrivelig tortur å høre denne fremføringen», og etterpå var han «et annet menneske», har han uttalt.
I tre år var han ute av stand til å komponere. Delvis ved hjelp av hypnose fikk legen Nikolai Dahl ham ut av depresjonen. Det første verket Rachmaninoff skrev etter den mørke perioden, var nettopp Pianokonsert nr. 2. Han var selv solist ved urfremføringen i Moskva i 1902. Konserten ble mottatt med entusiasme, og den etablerte Rachmaninoff som en av tidens fremste komponister og pianister.
Da revolusjonen i Russland brøt ut i 1917, flyktet Rachmaninoff fra landet. Han fikk hjelp i situasjonen av et uventet tilbud om å gi konserter i Skandinavia. På nettstedet Rachmaninoff Network finner vi detaljerte opplysninger om i alt 27 konserter i Sverige, Danmark og Norge det følgende året. Norske byer som fikk besøk av Rachmaninoff var Kristiania, Sandefjord, Horten, Tønsberg, Skien, Stavanger, Haugesund og Bergen. På konserten 18. april 1918 i Nationaltheatret var Rachmaninoff solist i Liszts Pianokonsert nr. 1 og i sin egen Pianokonsert nr. 2, med Johan Halvorsen som dirigent.
Deretter gikk turen videre til Amerika, der Rachmaninoff bodde resten av livet, med opphold i Europa om somrene. Han fortsatte i stor grad som pianist, og også som dirigent. Det ble lite overskudd til å komponere. Kun et fåtall verker ble til de neste tjuefem årene.
Nye musikalske stilretninger var på vei i Rachmaninoffs levetid, men for en stor del holdt han fast ved 1800-tallets formspråk og romantikkens uttrykk. Flere kritikere hevdet at han var gammeldags og konservativ. I et intervju med den amerikanske kritikeren Leonard Liebling i 1939, kommenterte Rachmaninoff sitt musikalske ståsted på denne måten:
«Jeg føler meg som et spøkelse som vandrer rundt i en fremmed verden. Jeg kan ikke gi opp den gamle måten å skrive på, og jeg kan ikke tilegne meg den nye. Jeg har anstrengt meg til det ytterste for å forstå den musikalske skrivemåten i dag, men det lykkes meg ikke.»
Pianokonsert nr. 2 har tre satser med tradisjonelle betegnelser: Moderato, Adagio sostenuto og Allegro scherzando. Rachmaninoffs «uendelige lydighet overfor kravet om å skape skjønnhet» fornekter seg ikke i noen av dem.