Alt da han gikk ut fra konservatoriet i Moskva i 1892, var Rachmaninoff kjent som en briljant pianist. Snart også som komponist og dirigent. Som solist i sin egen Pianokonsert nr. 2 i 1901, slo han ettertrykkelig gjennom som en publikumsyndling. Sommeren 1909 skrev han en ny pianokonsert. Denne skulle presentere på hans første USA-turné samme høst. Så kort tid hadde han til premieren, at soliststemmen måtte innstuderes på et stumpiano han hadde med seg på båtreisen over til New York. Den var muligens litt lettere å lære for én som hadde skrevet den selv, men «Rach 3», som den kalles, regnes som en av de mest krevende pianokonsertene over hodet, for solisten.
Konserten ble urfremført med New York Symphony Society og dirigenten Walter Damrosch i november 1909. Seks uker senere også med Gustav Mahler som dirigent. Mahler verdsatte Rachmaninoffs musikk høyt. Fra annet hold møtte Rachmaninoff kritikk for å være i utakt med tidens musikalske nyvinninger. «Jeg kan ikke kaste ut mine musikalske guder og knele for noen nye», er et av mange kjente Rachmaninoff-sitater.
Det nye i tiden var ekspresjonisme og atonalitet. Så sent som tretti år etter at Pianokonsert nr. 3 var skrevet, holdt Rachmaninoff ennå fast ved forrige århundres romantiske idealer:
«Jeg føler meg som et spøkelse som vandrer rundt i en fremmed verden. Jeg kan ikke gi opp den gamle måten å skrive på, og jeg kan ikke tilegne meg den nye. Jeg har anstrengt meg til det ytterste for å forstå den musikalske skrivemåten i dag, men det lykkes meg ikke.»
Pianokonsert nr. 3 har tre satser. Etter et par takter med et rytmisk motiv i orkesteret i starten, kommer hovedtemaet inn, og vi glemmer det aldri. Så enkelt. Det skrev seg selv, sa komponisten. Temaet kommer igjen i de to neste satsene også, og hver gang skaper det en forbløffende gjenhørsglede.
Midtsatsen har betegnelsen «Intermezzo: Adagio». Orkesteret begynner med et folkemusikkliknende tema, ikke helt ulikt Grieg, tenker vi. Lyrisk og pastoralt. Et landskap å høre hjemme i. Vi tenker ikke på at vi har savnet solisten før han plutselig er der, med frie fabuleringer rundt det samme temaet.
Midtmidtpartiet i denne adagio-satsen er overraskende heftig. I en improviserende, overstrømmende stil blir vi flere ganger minnet på hovedtemaet i førstesatsen. Så går det rett over i tredjesatsen, en sats som bearbeider temaer vi alt har hørt, ikke minst åpningstemaet, som nå er blitt en kjenningsmelodi.