Den unge Beethoven har nylig ankommet episenteret for klassisk musikk i Europa, kulturbyen Wien. Han er 22 år og full av ambisjoner, med mål om å posisjonere seg som komponist og pianist i Wiens konkurransepregede musikkmiljø. På samme tid er han ivrig etter å lære så mye som mulig og går i lære hos byens mestere, Haydn, Salieri og Albrechtsberger. Beethoven får sin etterlengtede offentlige debut tre år senere, 29. mars 1795, ved Burgtheater i Wien, det keiserlige hoff-teateret. På programmet står Beethovens egenkomponerte Pianokonsert nr. 2 i B-dur. Konserten er en stor suksess, og det wienske publikum blir fengslet av den unge musikerens virtuositet og originalitet. De forstår at en ny musikalsk kraft er i emning.
Beethoven komponerte sine to første pianokonserter for å demonstrere sin virtuositet som både pianist og komponist. De to verkene var oppvisningsmusikk for den fenomenale pianist. Han spilte alltid solostemmen utenat og improviserte de virtuose kadensene. Det var først da konsertene skulle gis ut som trykte noter i 1801 at Beethoven noterte ned solostemmen. Han gjorde flere revisjoner av Pianokonsert nr. 2, og skrev selv om konserten i et brev til forleggeren sin:
Jeg vil kort nedtegne hvilke verker min aktverdige bror kan motta fra meg. (...) En konsert for pianoforte, som ikke er blant mine beste komposisjoner. Dog ville det ikke være en skam for Deres anseelse å utgi denne konserten.
Sitat fra The Letters of Beethoven
Til tross for Beethovens egen mening om pianokonserten, fremhever verket hans tekniske dyktighet og innovasjonskraft. Konserten reflekterer hans tidlige stil, påvirket av Haydn og Mozart, men med en klar pekepinn mot den unike musikalske stemmen Beethoven senere skulle utvikle.
Pianokonsert nr. 2 i B-dur består av tre satser. Den første satsen, Allegro con brio (et raskt og livlig tempo med energi), er preget av livlige og energiske temaer. Musikken starter med en livlig orkesterintroduksjon før pianoet trer inn. Beethovens dyktighet i tematisk utvikling og modulasjon skinner gjennom, og piano og orkester flettes elegant sammen. Denne delen fremhever pianistens tekniske ferdigheter, med raske klaverløp og varierte dynamiske kontraster.
Den andre satsen, Adagio (rolig), er kjent for sin lyriske og uttrykksfulle karakter, som gir rom for introspeksjon og følelsesmessig dybde. Beethovens evne til å skape vakre melodier og harmonier er tydelig. Fredelig skjønnhet og subtile nyanser preger denne satsen.
Den avsluttende satsen, Rondo: Molto Allegro (veldig hurtig), avslutter konserten med livfullhet og glede. Dens rytmiske driv og lekne temaer skaper en følelse av entusiasme og feiring. Beethovens mesterlige bruk av tilbakevendende motiver og variasjoner holder lytteren engasjert, og den kulminerer i en imponerende fremvisning av virtuositet.
Selv om Beethovens Pianokonsert nr. 2 kan betraktes som mindre kompleks enn hans senere konserter, gir den et fascinerende innblikk i hans tidlige utvikling som komponist. Han utvider den klassiske konsertens grenser ved å tilføre elementer som senere skulle definere den romantiske stilen. Pianokonsert nr. 2 er et mesterverk fra hans ungdom, preget av både klassisk eleganse og tegn på den kommende musikalske revolusjonen som Beethoven snart ville lede. Konserten er en glede for både utøvere og lyttere, og et viktig stykke i forståelsen av Beethovens musikalske reise.