Ludwig van Beethoven (1770–1827) begynte tidlig å spille piano. Siden lærte han å spille både bratsj og fiolin, men det var ved pianoet han trivdes og spilte best. I 1783 fikk han utgitt sine første musikkstykker – en samling variasjoner for piano. I tenårene fortsatte han å komponere og pianoet var stadig i sentrum, enten alene eller sammen med sang, strykeinstrumenter eller fullt orkester.
Beethovens viktigste lærer i hjembyen Bonn, både i komposisjon og på piano, var hofforganisten Christian Gottlob Neefe. Han introduserte blant annet Beethoven for Johann Sebastian Bachs klavermusikk, som ble en viktig inspirasjonskilde. Men det var en langt yngre komponist som skulle bli Beethovens helt og største forbilde: Wolfgang Amadeus Mozart, som på 1780-tallet var på toppen av sin karriere.
Sammen med Joseph Haydn hadde Mozart skapt helt nye rammer for hva musikk kunne være. I 1781 flyttet Mozart fra hjembyen Salzburg til musikkmetropolen Wien. En av de viktigste inntektskildene hans der skulle bli abonnementskonserter med han selv som solist i egne pianokonserter. Fra 1784 til 1786 skrev han elleve slike konserter og fornyet sjangeren fullstendig. Beethoven spilte trolig selv Mozarts konserter med orkesteret i Bonn.
Mozarts popularitet i Wien dalte mot slutten av tiåret, men han hadde uansett etablert en ny standard som nye komponister måtte forholde seg til. Beethoven begynte på sin første pianokonsert på 1780-tallet og jobbet iherdig i dette formatet i mange år. Ambisjonen var å etablere seg som komponist og pianist etter Mozarts modell, og å bruke pianokonsertene til å demonstrere sine ferdigheter både som utøver og komponist.
Da Beethoven omsider flyttet til Wien høsten 1792, hadde Mozart vært død i nesten ett år. Beethoven ga ikke ut noe musikk de første årene, men studerte komposisjon hos Haydn og holdt konserter i private salonger, der han ble kjent med aristokrater og rikfolk. Han bygde seg gradvis opp et rykte som en fenomenal pianist og improvisator. I 1795 debuterte han i Wien med en konsertserie over tre dager. Han begynte serien med en av sine egne pianokonserter og avsluttet den med en av Mozart.
Kort tid etter debuten utga Beethoven sitt opus 1, en samling pianotrioer. Samme år ble de første pianosonatene utgitt, og Beethoven ble kjent som en av samtidens mest spennende og innovative komponister. Fra nå av ble det hard konkurranse om å få gitt ut Beethovens musikk, og utgivelsene gav ham gode inntekter. Pianokonsertene fortsatte han å bearbeide også etter debuten, og i 1800 fullførte han C-dur-konserten.
Først i 1801 kom Pianokonsert nr. 1 i C-dur på trykk. Han ga den ut først selv om han ikke hadde skrevet den først – trolig var det den han var mest fornøyd med. Og om den har mange likheter med Mozarts pianokonserter, har konserten også mye av Beethovens særpreg. De første lytterne lot seg overraske og begeistre av intensiteten og de mange brå skiftene, særtrekk som i Beethovens kommende symfonier skulle trollbinde lyttere over hele Europa.