Tsjaikovskijs strykeserenade i C-dur viser strykeinstrumentene frem på best mulig vis. Det er et engasjerende verk fylt med både romantiske melodier, melankoli, energi og dans. Serenaden viser hvordan Tsjaikovskij hadde en helt spesiell evne til å uttrykke følelser i musikken sin. Allerede fra første akkord skapes en fantastisk atmosfære.
Tsjaikovskij skrev strykeserenaden sommeren 1880 og den ble urfremført i St. Petersburg året etter. Mye av det vi vet om verket kommer fra brevutvekslinger han hadde med sin nærmeste støttespiller, Nadezhda von Meck. Hun var en rik enke som støttet Tsjaikovskij økonomisk og kunstnerisk i over 20 år. I løpet av denne tiden formet de også et nært vennskap, på tross av at de aldri møttes. Brevene dem i mellom har i ettertid blitt en viktig kilde til informasjon om Tsjaikovskijs liv og virke.
Første sats er, ifølge Tsjaikovskij selv, en hyllest til Mozart og er skrevet i klassisk sonatina-form. Det er en lettere variant av sonatesatsformen og skrives ofte uten gjennomføring. Det betyr at komponisten lar være å bearbeide temaene som blir presentert i starten av satsen. Dette gjelder også åpningssatsen av serenaden. Tsjaikovskij kombinerer den lette wienerklassiske stilen med romantisk harmonisk materiale. Før den raske hoveddelen av satsen, starter serenaden med en rolig introduksjon. Det er en majestetisk åpning som virkelig viser hvor stor og mektig klangen fra et strykeorkester kan være.
Andre sats er en sjarmerende vals. Hovedtema for satsen er en enkel melodi og det er utrolig hvor mye Tsjaikovskij klarer å gjøre med så lite melodisk materiale. Dansen er selvsagt også et viktig element i denne satsen og pausene i musikken gjør den både leken og elegant. I kontrast er tredje sats den mest melankolske. Satsen har tittelen «Élégie», som betyr klagesang. Finalen tar utgangspunkt i tradisjonelle russiske folketoner. Tsjaikovskij fletter også inn deler fra den første satsen og gir på denne måten verket en flott helhet.
I brev til von Meck kommer det frem at ideene til strykeserenaden kom til Tsjaikovskij helt plutselig. Selv om han ikke visste hva ideene skulle bli til, var det musikk som kom dypt innenfra og måtte skrives ned. Tsjaikovskij hadde et sterkt ønske om at folk skulle få oppleve verket og skrev selv i et brev «Jeg er bare virkelig glad i denne serenaden». Verket er en fryd for øret og det er bare å nyte den varme atmosfæren som musikken skaper.