Maurice Ravel Pavane for en død prinsesse

Maurice Ravel fikk i sin tid mye kritikk for hvordan han komponerte. Han var på sitt vis rebelsk og likte å tøye grensene for hva som var god komposisjonsteknikk på den tiden. Dette førte til dårlige kritikker og lite suksess i starten av hans karriere. Pavane ble derimot tatt i mot med voldsom entusiasme og var hans første populære verk.

Originalversjonen ble skrevet for solopiano i 1899 mens Ravel studerte ved musikkonservatoriet i Paris. Han var på denne tiden student av Gabriel Fauré. Ravel deltok ofte på høytidelige «salongkvelder» arrangert av prinsessen Edmond de Polignac. Hun var amerikansk, kunstinteressert, arving til en symaskinfabrikk, og tilhørte overklassen. Prinsessen bestilte et verk av Ravel for solo piano, og slik ble «Pavane for en død prinsesse» til.

Tittelen har ingen sammenheng med komposisjonen, noe Ravel, til stor frustrasjon, selv skal ha måttet forklare gjentatte ganger. Han «likte bare hvordan ordene lød sammen» og så for seg hvordan en prinsesse kunne ha danset en Pavane .

I 1910 skrev Ravel en orkesterversjon av verket, som ble like godt mottatt som originalen. Intensjonen til Ravel var at stykket skulle bli spilt veldig sakte. Melodien har han lagt til hornstemmen, og er på grunn av det langsomme tempoet krevende å spille.

Som med mange av hans andre verk ble Ravel kritisk til sitt eget arbeid og mente verket var uoriginalt og uferdig. Det er likevel fortsatt en publikumsslager i dag og et av hans mest spilte verk. Det er seks minutter med nydelig musikk.