Erich Wolfgang Korngold (1897–1957) vokste opp i Wien, der faren Julius var byens mest innflytelsesrike musikkanmelder. Julius Korngold var beundret for sin kunnskap, men hadde en sylskarp og til tider giftig penn og var både fryktet og hatet i enkelte miljøer. Da sønnen begynte å bli kjent som komponist, arvet han en god del motvilje fra farens fiender. Men med sin vennlighet og humor vant Erich Wolfgang mange hjerter også blant dem.
Erich Wolfgang utviste tidlig et uvanlig musikktalent og begynte å komponere da han var seks. Faren hadde også mange venner i Wien – en av dem var Gustav Mahler, som besøkte familien av og til. Ved et slikt besøk spilte ti år gamle Erich Wolfgang for Mahler en kantate han hadde skrevet. Ifølge kona Almas biografi utbrøt Gustav Mahler at gutten var et geni. Elleve år gammel skrev Erich Wolfgang en hel ballett, Snømannen.
Faren sendte Snømannen til noen av sine berømte kontakter, som komponisten Richard Strauss og Arthur Nikisch, Berlin-filharmoniens dirigent. Alle var forbløffet over hans talent. Balletten hadde premiere i Wien i 1910 og ble en kjempesuksess. Erich Wolfgang ble hyllet som det største vidunerbarnet siden Mozart. Noen trodde faren hadde skrevet musikken selv, men som han sa: “hadde jeg komponert slik, hadde jeg ikke vært musikkanmelder.”
I løpet av det neste tiåret tok Korngold steget fra vidunderbarn til moden komponist. I 1920 hadde operaen Die tote Stadt, “Den døde byen” premiere i Köln og Hamburg. Han skrev teksten sammen med faren. I 1931 fikk han jobb som musikkprofessor i Wien, men de neste årene tok utviklingen i Europa en dyster retning, ikke minst med tanke på Korngolds jødiske bakgrunn. I 1934 ble han invitert til Hollywood for å skrive filmmusikk, og takket ja.
På 1930-tallet hadde lydfilmen overtatt for stumfilmen, og det var enorm etterspørsel etter ny orkestermusikk. Korngold var den største stjernen og ble toneangivende blant komponistene i Hollywood. Hans senromantiske tonespråk, preget av operakomponister som Richard Wagner, Richard Strauss og Giacomo Puccini, ble dominerende i filmmusikken frem mot andre verdenskrig. Korngold skrev musikk til 16 filmer og vant to Oscar-statuetter.
Etter andre verdenskrig skiftet trendene i Hollywood både når det gjaldt tematikk og musikk. Korngold ønsket nå å skrive mer musikk for konsertsalen. I sin Fiolinkonsert fra 1945 gjenbruker han materiale fra sine Hollywood-suksesser. Fiolinkonserten ble urfremført av en av 1900-tallets mest berømte fiolinister, Jascha Heifetz, som bidro sterkt til at den siden har blitt Korngolds mest populære verk.
Korngold brukte musikk fra fire filmer i konserten. Den melodiøse førstesatsen begynner med temaet fra filmen Another Dawn fra 1937, mens sidetemaet i satsen er fra Juarez (1939). Hovedtemaet i andre sats er fra Anthony Adverse (1936). Tredje sats bygger på musikk fra The Prince and the Pauper (1937). Fiolinkonsert i D-dur er tilegnet Alma Mahler-Werfel, som han hadde kjent siden barndommen og som nå bodde i Los Angeles.