Béla Bartók Ridder Blåskjeggs borg

Det var en gang... Hvor skjedde dette?
Der ute, eller her inne i oss selv?
Det er en gammel historie, men hva betyr det, mine damer og herrer?
Du hører en kjent sang. Du ser på meg, jeg ser på deg.
Sceneteppet går opp – eller er det bare øyelokkene våre?
Hvor er scenen: der ute eller her inne i oss selv, mine damer og herrer?

Slik starter prologen i operaen Ridder Blåskjeggs Borg av komponist Béla Bartók og librettist Béla Balázs. Den ble skrevet i 1911, og er en enakters opera basert på et eventyr av den franske forfatteren Charles Perrault fra 1697. Eventyret er en psykologisk skrekkhistorie full av metaforer og symboler til lærdom og advarsel.

Operaen forteller om den unge kvinnen Judith, som på tross av sin families ønsker, har giftet seg med den fryktede Ridder Blåskjegg. Det går grusomme rykter om hans mørke hemmeligheter - hvor har hans tre tidligere koner blitt av?

Publikum inviteres inn i Blåskjeggs mørke og kalde borg, hvor Judith ankommer for første gang som hans nye hustru. Ridder Blåskjegg spør Judith om hun er sikker i sitt valg - ville hun ikke vært lykkeligere i slottet til sine foreldre, hvor rosene vokser på veggene og solskinnet glitrer på hustaket? I borgen blir Judith møtt av syv enorme, sorte dører; de er alle låste og må aldri åpnes. Blåskjegg ber henne innstendig om ikke å stille spørsmål, men Judith utbryter: “Din borg trenger lys! Åpne, åpne, åpne”. Motvillig gir Blåskjegg henne nøkkelen.

Den første døren avdekker et torturkammer. Det grusomme synet av blodige vegger skremmer Judith, men så utbryter hun: “Nei, jeg er ikke redd. Alle dører må åpnes”. Blåskjegg advarer: “Min borgs mørke grunnmur skjelver. Du kan åpne alle dørene du vil, men pass på… både for min og din skyld.”

Judith lar seg ikke stoppe av advarslene, og utbryter at “Det er fordi jeg elsker deg!”. Den andre døren avdekker et våpenlager, og den tredje et skattekammer. Den fjerde, en hage med de vakreste blomster Judith noen gang har sett. Den femte døren viser en vakker utsikt over Blåskjeggs storslåtte landområder. Lyset fra de åpne dørene flommer inn i borgen, og Judith kan se blod. På våpnene, på skattene og på blomstene. Hvor kommer alt blodet fra? Blåskjegg ber innstendig om å la de to siste dørene forbli låste, men nå er Judith fast bestemt på at alle dørene må åpnes. Den sjette døren avdekker en innsjø av tårer. Hvem sine tårer er dette?

Omsider åpnes den siste døren, og ut stiger tre kvinner - Blåskjeggs tidligere koner. De er bleke og vakre, ikledd tunge kapper, kroner og glitrende smykker. Den første konen representerer morgengry og soloppgang. Den andre, dagens varmende solstråler. Den tredje, skumringstimens stillhet. Som Blåskjeggs fjerde kone vil Judith representere natten og månens hvite lys. Skrekkslagen innser Judith hva som er i ferd med å skje, men for sent. Dørene lukkes rundt henne. Blåskjegg legger kappen over hennes skuldre, og setter kronen på hennes hode. Judith er nær ved å kollapse under de tunge byrdene, mens hun langsomt følger de tre konene inn gjennom den syvende døren. Døren lukkes, og igjen står Blåskjegg i det totale mørke.