Béla Bartók Bratsjkonsert

Béla Bartók var sterkt imot nazismen og tok tydelig avstand fra Ungarns allianse med Tyskland under andre verdenskrig. Det gjorde at han i 1940 motvillig flyktet til USA sammen med sin kone, hvor de bosatte seg i en liten leilighet på Manhattan. Til tross for sin status som en av det 20. århundrets mest nyskapende komponister, fikk han begrenset arbeid og slet med å finne seg til rette i sitt nye amerikanske liv.

Vendepunktet kom i 1943, da Konsert for orkester ble urframført av Boston Symphony Orchestra under Serge Koussevitzky. Verket ble en stor suksess og førte til ny interesse for Bartóks musikk. Samme år ble han diagnostisert med leukemi, men fortsatte likevel å komponere. Blant de nye bestillingene var en solofiolinsonate for fiolinstjernen Yehudi Menuhin og, kort tid senere, en bratsjkonsert bestilt av den skotske bratsjisten William Primrose – en av sin tids fremste bratsjister.

I et brev til Primrose, datert bare tre uker før han døde i september 1945, skrev Bartók: «Jeg er svært glad for å kunne fortelle deg at din bratsjkonsert nå er ferdig som utkast, slik at det bare gjenstår å skrive partituret – noe som innebærer et rent mekanisk arbeid … Hvis alt går som planlagt, kan jeg være ferdig om fem eller seks uker, det vil si at jeg kan sende deg en kopi av orkesterpartituret i andre halvdel av oktober [...]Verket er utformet i en nokså virtuos stil. Mest sannsynlig vil enkelte passasjer vise seg å være ukomfortable eller umulige å spille. Disse kan vi diskutere senere, basert på dine observasjoner.»

Da han døde, etterlot han seg et manuskript bestående av 15 unummererte sider. Til tross for at Bartók selv anslo at det ville ta fem-seks uker å ferdigstille konserten, tok det hans tidligere student Tibor Serly over to år å rekonstruere verket. Urframføringen fant sted i desember 1949, med Primrose som solist og ungarske Antal Doráti som dirigent for Minneapolis Symphony Orchestra.

Som Konsert for orkester og Pianokonsert nr. 3 er bratsjkonserten preget av et lysere, mer lyrisk tonespråk enn mye av Bartóks tidligere musikk. De tre satsene spilles uten pause. Første sats, den mest fullstendige og karakteristiske delen av verket, åpner med et sørgmodig tema i bratsjen, akkompagnert av pizzicato i de mørke strykerne. Andre sats er en meditativ, nesten spirituell adagio, mens finalen har tydelige røtter i folkemusikken, preget av rytmisk vitalitet og dansende motiver.

Etter Tibor Serlys ferdigstilling av Bratsjkonserten i 1949, har flere forsøk blitt gjort på å komme nærmere Bartóks egne notater. I 1995 utga komponistens sønn, Peter Bartók, sammen med Nelson Dellamaggiore, en såkalt kritisk utgave basert på originalmanuskriptet – et arbeid som tok sikte på å rydde opp i Serlys mange tillegg og tolkninger. Kveldens solist, Tabea Zimmermann, har senere lagd sin egen versjon, fremdeles med utgangspunkt i Serlys orkestrering, men med endringer i dynamikk, frasering og struktur. Etter å ha studert Bartóks håndskrevne skisser, har hun fjernet noter og takter som Serly hadde «fullført» eller lagt til, og forsøkt å gjenskape et uttrykk som ligger nærmere komponistens egen stemme.