Alexander von Zemlinsky Die Seejungfrau
Langt ute i havet er vannet blått som bladene på den vakreste kornblomst og klart som det reneste glass, men det er veldig dypt, dypere enn noe ankertau, og mange kirketårn måtte settes oppå hverandre for å nå fra bunnen og opp over vannet. Der nede bor havfolket.
(Fra Den lille Havfrue av H.C. Andersen)
Written by Amadea Donaji Reksterberg
Året er 1902, og den østerrikske komponisten og læreren Alexander von Zemlinsky (1871-1942) har kjærlighetssorg. I ett år har han hatt et hemmelig forhold til en av sine studenter, komponisten Alma Schindler. Følelsene gjengjeldes i begynnelsen, men uten at Alexander vet om det, forlover Alma seg med den eldre Gustav Mahler. Først fire dager etter forlovelsen med Gustav, bryter Alma forholdet til Alexander.
I hjertesorg, komponerer Alexander von Zemlinsky orkesterverket Die Seejungfrau, basert på eventyret Den lille Havfrue av den danske forfatteren H.C. Andersen. Ett år senere, i mars 1903, er verket ferdig skrevet. Urfremføringen finner sted 5. januar 1905, i konserthuset Musikverein i Wien. Zemlinsky er selv dirigent for orkesteret, Wiener Konsertverein Orchester.
Etter Zemlinskys død i 1942 var partituret til Die Seejungfrau antatt tapt eller ødelagt. På begynnelsen av 1980-tallet fant to britiske doktorgradsstudenter igjen verket, og den første moderne fremførelsen var i 1984. Siden den gang har det blitt et av Zemlinskys mest fremførte.
H.C. Andersens fortelling handler om ulykkelig kjærlighet, oppofrelse for den man elsker og spørsmålet om evig liv. På havets bunn bor havkongen med sine seks vakre døtre. Den yngste av dem er et stille og ettertenksomt barn, med en umettelig fascinasjon for menneskenes verden. Hun er en skjønn skapning, med den vakreste sangstemmen man kan tenke seg. Havfolket kan leve i 300 år, men har ingen sjel, slik som menneskene, og blir ved sin død til havskum. Menneskenes liv er korte i sammenligning, men deres sjel kan leve evig i himmelriket.
Den lille havfruen i eventyret vil mer enn noe annet bli et menneske. Hun er forelsket i en menneskeprins, og syk av lengsel oppsøker hun havheksen for å be om hjelp. I bytte for tjeneste, vil havheksen ha den lille havfruens tunge. Prisen for å bli et menneske er at hun aldri mer vil kunne snakke eller synge. Hun vil heller aldri kunne bli en havfrue igjen, og for hvert steg hun går på landoverflaten, vil hun kjenne en smerte som knivstikk i sine bein. Hvis prinsen gifter seg med henne, vil hun kunne leve evig i himmelen med ham. Dersom han skulle gifte seg med noen andre, vil hun dø og bli til havets skum.
Hun velger kjærligheten, men eventyret har ikke en lykkelig slutt, slik som i Disneys kjente animasjonsfilm. Prinsen velger en annen. Da får den lille havfruen vite at det finnes en siste utvei. Hun kan drepe prinsen med en magisk dolk mens han sover, og når blodet hans berører føttene hennes, vil hun igjen bli en havfrue. Men istedenfor kaster hun dolken på havet. Hun velger døden, men idet kroppen hennes oppløses til skum, skjer noe uventet; den tar en ny form og hun blir til en svevende skapning - en luftens datter! Gjennom sitt offer har den lille havfruen fått en ny sjanse. Som en usynlig, hjelpende kraft vil hun leve på jorden i 300 år, for deretter å få en sjel og evig liv i himmelriket.