Lytt til verkomtalen
«Trompetsolisten legger ut på en labyrintisk reise gjennom et vidt spekter av psykologiske og tonale soner, der også ville og bratte orkestrale avgrunner leder ut i det åpne – mot en utopisk tilstand av svevende stillstand.»
Slik beskriver Jörg Widmann selv Towards Paradise (Labyrinth VI), et om lag 37 minutter langt verk for solotrompet og stort orkester, skrevet til den svenske trompetvirtuosen Håkan Hardenberger. Verket ble bestilt i fellesskap av Gewandhausorchester Leipzig og Boston Symphony Orchestra, og urfremført i Leipzig i september 2021.
Jörg Widmann er komponist, klarinettist og dirigent, og en av de mest markante skikkelsene i europeisk musikkliv i dag. Som klarinettist har han spilt med ledende orkestre og ensembler. Som komponist har han skrevet alt fra korte eksperimentelle stykker til store operaer og orkesterverk. I dokumentaren In the Maze – The Musician Jörg Widmann beskriver han komponistarbeidet slik:
«Når det gjelder å velge klang, er det liv eller død. Det er enten riktig eller galt. Slik føles det for meg. Jeg har alltid opplevd selve ideen som noe så rent, så vakkert. Så begynner jeg å tvile på den, kretse rundt den og skyte giftpiler mot den: Er dette egentlig riktig? Virkelig? I beste fall ender du likevel med å si “ja” til ideen – men alltid med tvilen i behold.»
Labyrinten, søkende, viltvoksende, full av blindveier og uventede åpninger, står hos Jørg Widmann som et bilde på livet og på den kunstneriske prosessen. Den labyrintiske ideen har fulgt ham gjennom en rekke verk og gitt inspirasjon til en serie på seks verk de siste 20 årene, der Towards Paradise (Labyrinth VI) er det siste i rekken. Gjennom disse stykkene stiller han spørsmål ved helt grunnleggende konsertvaner: hvordan orkesteret orkestreres, hvordan solist og orkester forholder seg til hverandre, og ikke minst hvordan scenen og konsertsalen kan brukes som en aktiv del av det musikalske dramaet. I Towards Paradise er nettopp dette helt sentralt. Solisten står ikke bare på sin vante plass foran orkesteret, men beveger seg mellom ulike posisjoner på og rundt scenen. Denne fysiske vandringen – et labyrintisk løp gjennom orkesteret – har ikke bare en dramaturgisk effekt, men får også en direkte konsekvens for trompetens klang i konsertsalen og samspillet med orkesteret.
Widmann har også latt seg inspirere av den legendariske jazz-trompetisten Miles Davis. Davis var kjent for å spille med ryggen mot publikum, med instrumentet vendt mot gulvet eller orkesteret, og for å hente frem et bredt spekter av farger i spillet sitt. I åpningsmusikkens dempede, ettertenksomme melodikk kan man ane en fjern resonans av Miles Davis’ estetikk.
Arbeidet med verket har satt sine spor hos solisten.
«Jörg har skrevet som en gal, og jeg har øvd som en tilsvarende gal,» forteller Hardenberger. «Leppene mine har blødd. Det er en million noter. Han har skrevet dem alle av en grunn, og det er vårt ansvar å bringe dem til live.»
Slik peker han både på verkets omfang og på den respekten og nervøsiteten som følger med å være den første som skal gi musikken liv, og på den tilliten mellom komponist og utøver som ligger til grunn for Towards Paradise.
Verket begynner med en lang, sørgmodig og varsomt formet melodilinje i solo-trompetens dype register. Lyden kommer fra et uventet sted i salen. Inntrykket forsterkes når en av orkestertrompetene svarer og farger melodien. Gradvis trer solisten frem på scenen. Orkesteret er utvidet med et omfattende slagverksapparat, to harper, akkordeon, celesta og et rikt treblås- og messingkor, inkludert kontrabassklarinett og kontrafagott. Denne instrumenteringen gir Widmann et stort register av farger å spille på. Trompeten speiler og utfordrer ulike instrumentgrupper; korte, hakkete figurer som speiler slagverket, lange, bærende linjer sammen med hornene og mørke, nesten tåkete klanger i dialog med de dypeste treblåserne. Gonger og tam-tamer setter hele orkesterklangen i sving, og trompeten responderer med å bøye og farge tonene, som om klangen av trompeten dras inn i orkesterets resonansfelt. Den lange introduksjonen og et lekent, synkopert parti midt i verket er eksempler på øyeblikk der solisten introduserer musikalske ideer som siden tas opp og bearbeides av stadig flere orkesterstemmer.
Widmann har selv sammenlignet den labyrintiske reisen i Towards Paradise med erfaringene fra de siste årenes verdenssituasjon. Usikkerheten ved å bevege seg fra sted til sted under pandemien, den skjøre gjenopptakelsen av kontakt og nye relasjoner. Samtidig er verket et bilde på nysgjerrigheten hos den reisende og kunstneren. Viljen til å ta risiko, gå seg vill, og likevel fortsette å søke mot noe som kan ligne et paradis – om ikke som et endelig mål, så iallfall som et øyeblikk av opphøyd ro midt i en kompleks og urolig verden.