1842 tok Richard Wagner toget fra Paris gjennom det tyske landskapet i retning mot Dresden. Han hadde vært utenlands i seks år, og utsikten fra toget fylte ham med hjemlengsel. Ved et stopp utenfor Eisenach skinte solen gjennom skylaget og ned på det legendariske Wartburg-slottet, som var utgangspunktet for flere middelalderlegender. Dette vakre synet skal ha vært den første inspirasjonen til Wagnes opera Tannhäuser.
I Dresden fikk Wagner for første gang oppleve virkelig anerkjennelse som kunstner og komponist. I løpet av sitt første år fikk han satt opp sine to nyeste operaene Rienzi og Den flygende hollender. Han ble også ansatt som musikksjef ved hoffteatret, og fikk dermed en sentral posisjon i en av de mest tradisjonsrike tyske musikkbyene. Parallelt skrev han entusiastisk på Tannhäuser – til tider så intenst at han ble syk av det.
Tannhäuser hadde premiere i Dresden høsten 1845. Kritikerne var delte i sin dom, men operaen ble godt mottatt av publikum. Wagner selv ble aldri helt fornøyd. Han fortsatte å bearbeide den i 30 år, og operaen finnes i flere versjoner. Tannhäuser ble uansett et gjennombrudd i Wagners leting etter sitt eget personlige uttrykk som komponist.
I Tannhaüser kombinerte Wagner to middelalderlegender – om den sagnomsuste sangeren og poeten Tannhäuser og om Sangerkrigen, en sangkonkurranse på Wartburg på 1200-tallet. Tannhäuser tilhørte den såkalte minnesangertradisjonen fra middelalderen. Sangerkrigen i Wartburg var en konkurranse mellom tidens mest berømte minnesangere om hvem som kunne opphøye en fyrste på best mulig måte.
Når handlingen begynner etter ouverturen, møter vi Tannhäuser i Venusberget, der han hviler på gudinnen Venus’ fang. Omgitt av kjærlighetens fysiske gleder har Tannhäuser begynt å kjenne på tomhet, og drar videre på leting etter en hellig, mer opphøyet form for kjærlighet.
Ouverturen ble snart et populært stykke også som et frittstående orkesterstykke – i likhet med mange av Wagners andre ouverturer.