Dmitrij Sjostakovitsj Symfoni nr. 7 «Leningradsymfonien»

Dmitrij Sjostakovitsjs Symfoni nr. 7 ble sett på som et symbol på patriotisme og kampvilje da den ble ferdigstilt i desember 1941 og urfremført 5. mars 1942. Symfonien er dedikert til hans hjemby, Leningrad. Sjostakovitsj måtte selv flykte fra byen sammen med sin lille familie fra byen da tyske styrker beleiret byen i 1941. Han hadde ikke med seg mye, men skissene til symfonien fikk han med seg.

Symfonien ble raskt brukt som et kulturelt våpen av de sovjetiske myndighetene. 9. august 1942 ble symfonien fremført første gang i Leningrad (i dag St. Petersburg), på tross av at orkesteret var svært redusert. Konserten ble sendt via høyttalere ut i byen og historien sier at tyske soldater hørte musikken ved frontlinjen rundt byen.

Symfonien skildrer et bredt spekter av følelser, fra sorg og elendighet, til stolthet og eufori. Det er en stor uttrykkskraft i symfonien og Sjostakovitsj skal ha uttalt at han så den som sin kamp mot Hitler.

1. sats (Allegretto) beskriver hvordan krigen bryter seg inn i folkets liv. Åpningen presenterer et tema som er viktig for hele verket. Temaet skaper et vakkert bilde av en tid før krigen, men idyllen blir brutt når skarptrommen starter en rytme som bygger seg gradvis opp. Sjostakovitsj kalte selv «marsjmotivet» et «innvandrings-tema» og man kan lett se for seg tyske tropper nærme seg. Satsen siterer Franz Lehárs operette Den glade enke, som var et av Hitlers favorittverk. Kontrasten mellom det rytmiske og de melodiøse linjene er et sterkt bilde på livets plutselige endringer.

2. sats (Moderato - Poco allegretto) er symfoniens raske sats og dens Scherzo. Uroen fra forrige sats er også tilstede i denne satsen, i form av urolige rytmiske motiv i stryk. Satsen drives fremover på en måte som maner fram angsten i musikken. Den avsluttes derimot med en rolig og ensom solo i bassklarinett.

Den rolige tredjesatsen (Adagio) åpner med at treblåserne presenterer et koralaktig tema. Det er noe religiøst over satsen, man skulle nesten tro det var en begravelsesmarsj. Fløytesoloen gir satsen en melankolsk stemning som forflytter seg og vokser rundt i orkesteret. Men, også i denne satsen blir de vakre øyeblikkene avbrutt av engstelige rytmer og et tungt uttrykk.

Avslutningsatsen (Allegro non troppo) beskriver et ønske om seier og er på mange måter symfoniens høydepunkt. Sjostakovitsj velger også i denne satsen å bygge energien sakte opp. Høydepunktet oppstår når orkesteret spiller åpningstemaet på nytt, men denne gangen i en heroisk og majestetisk C-dur. Man kan diskutere om musikken virkelig avsluttes på seirende vis, men håp er det i musikken.

I dag får symfoniens historie igjen sterk betydning, og det er ikke til å unngå å se den i lys av krigen som Russland nå er ansvarlig for. Sjostakovitsj ønsket selv at symfonien skulle være et uttrykk for emosjonene som man kunne føle under andre verdenskrig. Det gjør verket svært aktuelt i dag. Symfonien reflekterer over hvordan det er for mennesker som kjemper for seg og sin kultur, på tross av motstand og urettferdige kamper.

Symfonien gir et musikalsk bilde på andre verdenskrig og Hitlers krigføring, men den har altså et annet musikalsk tema også: Vitenskap, litteratur og kunst må utvikles og uttrykkes selv under krig og elendighet. Leningradsymfonien er et mektig verk, som treffer følelsene i alle som har fått og får oppleve det, både utøvere og lyttere.