Franz Schubert Symfoni nr. 8 «den ufullendte»

Få verk i musikkhistorien bærer med seg et like stort mysterium som Franz Schuberts Symfoni nr. 8, «Den ufullendte». På tross av at han levde seks år etter at han komponerte de to første satsene av symfonien, ble den aldri ferdig. I over 200 år har det blitt spekulert i hvorfor det ble sånn, og fortsatt finnes det ingen klare grunner. Imidlertid er det funnet skisser til både tredje og fjerde sats. «Den ufullendte» står likevel, eller kanskje derfor, i dag som et av Schuberts mest kjente verk.

Schubert var i sin tid en komponist som brøt med de klassiske formidealene fra blant annet Beethoven og Haydn. Med sin komposisjonsstil ga han et frampek mot romantikkens idealer. Han komponerte med mye følsomhet og hadde en helt spesiell evne til å skrive melodier. Dette kan man høre også i Symfoni nr. 8.

Symfoniens første sats, «Allegro moderato», åpner med en mørk og urolig klang i cello og bass, før satsens hovedtema blir presentert i treblås. Det er et lyrisk tema som gjentas gjennom hele satsen. Schubert balanserer kontrasten mellom skjebnetung uro og vakre, håpefulle linjer; dramatikk mot skjørhet. Andre sats, «Andante con moto», har en tilsynelatende fredfull karakter, men under overflaten kan man oppfatte en uforløst spenning.

At Schuberts Symfoni nr. 8 aldri ble fullført har gitt verket både en helt spesiell mystikk og etter hvert tilnavnet «Den ufullendte». Det forsterker den emosjonelle dybden i musikken og bidrar til å gjøre verket tidløst. Alt vi ikke vet og aldri får svar på kan i seg selv være dypt meningsfullt. Slik kan symfonien oppleves som et musikalsk bilde på livets uforutsigbarhet og lengsel etter avslutning.