Einojuhani Rautavaara (1928–2016) ble født i Helsinki og bodde der mesteparten av livet. Han studerte komposisjon ved Sibelius-akademiet i byen, der han senere ble professor i komposisjon.

Med Et rekviem for vår tid, et stykke for messingblåsere og slagverk, gikk Rautavaara i 1954 til topps i en internasjonal komponistkonkurranse. Den snart 90 år gamle Jean Sibelius likte stykket så godt at han året etter ga ham sin anbefaling til å studere ved Juilliard-skolen i New York.

I løpet av studieopphold i USA, Sveits og Vest-Tyskland ble Rautavaara kjent med tolvtoneteknikk og serialisme. På 1960-tallet etablerte han seg som en av Finlands mest radikale komponister, men beveget seg snart bort fra disse stilretningene, mot et personlig tonespråk med innflytelse fra romantikk og mystisisme.

I 1972 mottok Rautavaara en bestilling fra Universitetet i Oulu i Nord-Finland, som forberedte sin første doktorgradsseremoni. Han løste oppgaven med det som skulle bli hans mest populære verk: en “konsert for fugler og orkester” som fikk tittelen Cantus arcticus.

I Cantus arcticus kombinerer Rautavaara symfoniorkesteret med lydopptak av fugler. Lydopptakene er fra myrlandskapet Liminka i Oulu-regionen og fra andre områder rundt Polarsirkelen, som ligger ca. 20 mil nord for Oulu.

Førstesatsen Myra åpner med to ensomme fløyter. De får gradvis selskap av andre blåseinstrumenter og av myrfugler i vårstemning. Strykerne og messingblåserne spiller en langsom og verdig melodi som ifølge komponisten kan tolkes som “stemmen og stemningen til en person som vandrer gjennom villmarka.”

Flere av lydopptakene i konserten er bearbeidet, så det er ikke lett å kjenne igjen fuglelydene. Andresatsen Melankoli begynner med opptak av fjellerke som er senket to oktaver. Komponisten skriver at det får den til å høres ut som en “spøkelsesfugl”. Strykerne spiller en neddempet melodi som gradvis vokser i styrke.

I tredjesatsen Svanene trekker er det sangsvaner som innleder musikken. Opptakene blir lagt i flere lag utover i satsen, og skaper et inntrykk av at fuglene blir flere og flere, samtidig som orkestermusikken blir stadig mer intens. Cantus arcticus avsluttes med at fuglene og orkesteret forsvinner i det fjerne.