Niccolò Paganini Fiolinkonsert nr. 1

Den høye, litt fugleaktige skikkelsen står bøyd over fiolinen, som om instrumentet er en naturlig forlengelse av kroppen hans. Håret henger i mørke lokker over det dystre ansiktet. På scenen i Wiens Kärntnertortheater – et av Europas viktigste konsertsteder – holder publikum pusten idet Niccolò Paganini løfter fiolinbuen mot strengene. Så bryter det løs: en klangverden ulikt noe annet som tidligere er hørt i Wiens konsertsaler.

Fingrene flyr uvirkelig fort over fiolinens hals. Uten synlig anstrengelse kaster han seg ut i tekniske passasjer som på Paganinis tid er fullstendig nye. Dobbeltgrep i halsbrekkende tempo, skimrende flageoletter, venstrehåndspizzicato der samme hånd både triller toner og plukker strenger – alt i én og samme bevegelse. Enorme sprang fra den dypeste til den høyeste tonen på gripebrettet, mens buen driver klangen frem med en nesten aggressiv intensitet.

Publikum er både blendet og forvirret. Hva slags tryllekunster er dette? I neste øyeblikk høres det ut som to instrumenter som vever seg inn i hverandre – er det to fioliner som spiller? Så bryter han ut i musikalske imitasjoner: en fugls skarpe rop, en selvsikker trompetsignatur, en celloaktig sang i de dype strengene.

For et publikum oppdratt på Haydn og Mozarts musikk er dette ikke bare imponerende, men også dypt urovekkende. I salens mørke rekker begynner spekulasjonene å surre. Hvordan er det mulig å spille slik? Er dette bare talent og øvelse, eller ligger det noe mer bak; noe unaturlig? De innhulte kinnene, den magre, skarpe profilen, det intense blikket og de nesten overmenneskelige ferdighetene gjør det lett å tro på ryktene om at Niccolò Paganini har solgt sjelen sin til djevelen.

Paganinis Fiolinkonsert nr. 1 blir komponert rundt 1816, midt i perioden hvor han for alvor bygger sin karriere som reisende fiolinvirtuos. Den første kjente fremførelsen er i Napoli, 31. mars 1819. Han komponerer verket til seg selv, som et personlig glansnummer for å vise frem en spillestil ingen andre enn ham selv behersker på denne tiden. Konserten samler alle hans tekniske spesialiteter: dobbeltgrep, ekstreme sprang, flageoletter, venstrehåndspizzicato og virtuost spill på én streng.

Fiolinkonserten følger den klassiske tredelte formen. En storslått og virtuos førstesats der solisten briljerer over orkesteret. En langsom midtsats med utpreget sangbarhet og operatisk uttrykk, og en finalerondo der Paganini slipper løs hele sitt tekniske arsenal i et dansende, teatralsk fyrverkeri. Her blandes lekne rytmer, folkelig driv og uventede vendinger, som om solisten stadig prøver å overraske både orkester og publikum. Det virtuose står i sentrum, men under overflaten anes også en mer lyrisk og melankolsk nerve, som kommer til uttrykk i vakre melodiske linjer som står i kontrast til det briljante ytre. Slik kombinerer han tidens konsertform med en virtuositet som sprenger rammene for hva en fiolinkonsert kan være.