Våren 1830 reiste Felix Mendelssohn ut på sin til da største reise. Fra hjembyen Berlin satte han kursen mot London, en verdensmetropol på full fart inn i en økomonisk storhetstid. London var dessuten en by med stolte musikalske tradisjoner, ikke minst for å ta godt imot store komponister fra kontintentet. Georg Friedrich Händel og Joseph Haydn følte seg mer verdsatt i England enn i sine hjemland, og Mendelssohn skulle bli deres nye favoritt.
Ved ankomsten var ikke Mendelssohn like kjent på øyriket som han var hjemme. Det tok noen uker før han fikk gjort avtaler om å holde konserter. I mellomtiden tok han for seg av Londons attraksjoner. I løpet av noen hektiske sommeruker rakk han å dirigere sin Symfoni nr. 1, være solist i Beethovens Pianokonsert nr. 1 og arrangere en veldedighetskonsert med noen av byens største stjerner. Med disse konsertene var hans egen stjernestatus sikret.
Utpå sommeren dro Mendelssohn ut på en tre-ukers reise til Skottland. På denne tiden var Skottland innhyllet i et skjær av mystikk og romantikk. I et brev til en venn beskriver Mendelssohn sine første inntrykk av Edinburgh:
“Når Gud selv maler et panorama, blir det underlig vakkert. Få av mine erindringer fra Sveits kan måle seg med dette; alt her ser så strengt og robust ut, halvt innhyllet i dis eller røyk eller tåke (…) Det er vakkert her! Om kvelden blåser en kjølig bris fra havet, og da vises alle gjenstander klart og skarpt mot den grå himmelen; lyset fra vinduene glitrer strålende …”
I Edinburgh besøkte han ruinene av Maria Stuarts slott, Holyrood House. 30. juli beskriver han opplevelsen i et brev til familien:
“I skumringen dro vi til palasset hvor dronning Maria levde og elsket. Et lite rom er åpent med en spiraltrapp som fører opp til en dør (...) Kapellet like ved mangler nå tak; det vokser gress og eføy der, og ved det ødelagte alteret ble Mary kronet til dronning av Skottland. Alt rundt er knust eller smuldrer opp, og den skinnende himmelen lyser opp rommet. Jeg tror jeg i dag fant begynnelsen på min skotske symfoni i dette gamle kapellet.”
Vedlagt i brevet var et stykke notepapir med melodien som skulle åpne Mendelssohns Symfoni nr. 3.
Etter oppholdet i Edinburgh reiste de videre til Hebridene, og etter en stormfull seilas kom de til den ubebodde øya Staffa. De spektakulære steinformasjonene i den berømte Fingal’s Cave ga inspirasjon til enda en komposisjon: Ouverturen Hebridene. Den ble ferdig i 1830, og Mendelssohn fortsatte deretter arbeidet med sin skotske symfoni. Men arbeidet gikk trått, og i 1831 la han prosjektet på is.
Først ti år senere tok han opp igjen arbeidet, og i 1842 var symfonien klar til urfremførelse i Leipzig. Musikken ble presentert som Mendelssohns Symfoni nr. 3, uten undertittel. Forbindelsen til Skottland ble ikke kjent før etter komponistens død noen år senere. Publikum begynte raskt å assosiere musikken med stemningsfulle skotske landskap, og verket har siden vært kjent som Mendelssohns skotske symfoni.