Lytt til verkomtalen
Da den finske komponisten Magnus Lindberg ferdigstilte sitt store gjennombruddsverk Kraft i 1985, rystet han de nyskapende musikkmiljøene i Europa. Verket fremstår som en kompromissløs og eksplosiv vegg av lyd, der tradisjonelle orkesterinstrumenter braker sammen med rå, industriell energi. Men bak denne voldsomme fasaden skjuler det seg et strengt og logisk maskineri. Kraft var nemlig et av de aller første verkene i musikkhistorien der datamaskinen spilte en avgjørende rolle i selve skapelsesprosessen.
Veien frem til dette banebrytende verket startet under studiene ved Sibelius-akademiet i Helsinki. Her møtte Lindberg likesinnede unge musikere, deriblant komponisten Kaija Saariaho og dirigenten Esa-Pekka Salonen. De delte en glødende nysgjerrighet på fremtiden og alt som var nytt. Sammen startet de opplevelsesgruppen Ears Open! og musikerkollektivet Toimii (som betyr «Det fungerer» på finsk). I Toimii skapte Lindberg og hans musikalske kolleger et levende musisk laboratorium. De byttet på instrumentene, testet ut ekstreme spilleteknikker og utforsket elektronikk. Det var nettopp i dette lekne og grensesprengende miljøet at frøet til Kraft ble sådd, og det var disse musikerne som senere skulle fylle de krevende solistrollene under urfremføringen i Helsinki i september 1985.
På 1980-tallet var mye samtidsmusikk preget av streng, tørr og akademisk serialisme. Lindberg var i slutten av 20-årene, og tiltrukket av en utemmet energi inspirert av frijazz og rock. For å tøyle og ordne denne voldsomme kraften i sitt kompositoriske arbeid, tok han i bruk en Apple II-datamaskin. På denne tiden var datamaskinen fremdeles en nyvinning - tung, kostbar og utilgjengelig for de fleste. Lindberg skrev egne dataprogrammer og matematiske oppskrifter som regnet ut tidsstrukturer, innviklede rytmer og store lydblokker. Datamaskinen laget ikke musikken selv, men ble brukt som et regneverktøy. Den gjorde det mulig for Lindberg å bygge opp gigantiske akkorder med over 70 unike toner, som han deretter møysommelig tegnet inn for hånd i partituret.
Resultatet er et verk som krever enormt av musikerne, og som sprenger grensene for hva musikk kan være. Ved siden av det vanlige stororkesteret er Kraft komponert for en solistgruppe bestående av klarinett, piano, to perkusjonister, lydtekniker og dirigent - men solistene er også utstyrt med skrapmetall, bilfelger, gassbeholdere og rør samlet inn fra søppelfyllinger. Salen tas i bruk i sin helhet. Slagverkere og musikere flytter på seg underveis og er plassert på gallerier for å fange publikum i en intens, tredimensjonal lydopplevelse. Under selve fremføringen styres høyttalerne og lydstyrken til solistene av et eget dataprogram kalt PreFORM. Dette kjøres på en Macintosh-datamaskin, og gjør det mulig å flytte lyden nøyaktig og levende rundt i salen i sanntid.
Når vi lytter til Kraft i dag, over førti år etter at de første kodene ble skrevet, ser vi et verk som har fått en helt ny aktualitet. Datateknologien har kommet svimlende langt siden Lindberg satt foran sin enkle Apple II-maskin. Vi lever i en tid der kunstig intelligens inntar musikkbransjen og kan skape ferdige sanger med et tastetrykk. Lindberg brukte ikke maskinen til å erstatte seg selv, men til å tøye sine egne grenser og utvide orkesterets muligheter. Gjennom sitt voldsomme og levende uttrykk fortsetter Kraft å utfordre oss, og verket står som et levende bevis på at uansett hvor langt teknologien kjemper seg frem, er det menneskets vilje til å utforske og berøre som gir musikken mening.