Wien, 30. april 1798. Hundrevis av mennesker har samlet seg i gatene rundt Palais Schwarzenberg. De venter spent på urfremføringen av komponist Joseph Haydns siste musikalske verk, oratoriet Skapelsen. Men konserten er ikke åpen for allmennheten, kun spesielt inviterte, og Wiens politistyrke har rykket ut for å holde orden på folkemassen utenfor palasset. Premieren er forbeholdt høyt rangerte myndighetspersoner, velstående adelsmenn og fremtredende komponister. Premieren blir en triumf man sjelden har sett maken til i musikkhistorien.
Allerede tre dager har gått siden den lykkelige kvelden, og det lyder fortsatt i mine ører og mitt hjerte, og brystet blir fylt av følelser når jeg tenker på det.
En begeistret publikummers innlegg i tidsskriftet Neue Teutsche Merkur.
Den første offentlige oppførelsen av Skapelsen finner sted i Wiens gamle Burgtheater ett år senere. Billettene har vært utsolgt i lang tid. I løpet av de neste ti årene, frem til Haydns død i 1809, fremføres verket opp mot førti ganger rundt om i Europa. Skapelsen regnes i dag som Haydns fremste mesterverk.
Oratoriet beskriver og feirer verdens begynnelse, slik den er fortalt i Første Mosebok i Bibelen. Teksten er delvis basert på bibeltekstene og et gammelt dikt av John Milton, Paradise Lost (Det tapte Paradis). Verket beskriver Guds skapelse av lys, av himmel og hav, av jorden, dyrene og mennesket. Siste del forteller om Adam og Eva i Paradis, portrettert som en ideell kjærlighet i harmoni med den nye verden.
Åpningsouverturen i c-moll, Die Vorstellung des Chaos (Representasjon av kaos), er en av de mest kjente delene av oratoriet, og fremføres ofte som et enkelstående verk. Til tross for tittelen, er ouverturen langsom og meget vakker. Orkesteret innleder med en kraftig, unison grunntone i hovedtonearten c-moll. Glidende og langstrakte melodiføringer introduseres i strykerne. Stemningen er ettertenksom, mystisk, avventende og litt melankolsk.
1700-tallet var opplysningens æra, med ideer om frihet, toleranse, fornuft, fremskritt, vitenskap, individualitet og revolusjoner. Religiøse tankesett ble stilt spørsmål ved, og ateismen vokste frem.
Haydns Skapelsen er et verk om skaperkraft og lys, men kan ellers sies å være i utakt med samtidens politiske strømninger. Haydn var en dypt religiøs mann. Han velger å fremstille Eva og Adams liv i paradis som idealistisk og vakkert, og verket slutter her, før Adam og Eva spiser av kunnskapens tre. I nest siste sats, synger erkeengelen Uriel: Lykkelige par som ikke forføres av falsk trang etter å vite mer enn de skal. Kanskje er verket et motsvar til opplysningstidens ateistiske tankegang og higen etter opplysthet gjennom vitenskapelig kunnskap?
Haydn velger å avslutte oratoriet med en storslått lovsang til Gud: Lovsyng Herren alle røster! Takk ham for hans storverk. La lovsang lyde til hans ære. Hans ære varer i evighet. Amen.