Lytt til verkomtalen
Christoph Willibald Gluck var en av 1700-tallets mest uttrykksfulle komponister når det gjaldt å formidle drama gjennom musikk. Ved å forene musikk og handling ble han en viktig inspirasjonskilde for senere komponister, noe som også kommer til uttrykk i hans ballettsuite Don Juan, som ble urfremført i Wien i 1761. Premieren ble møtt med hyllest og stor beundring av publikum, og ble i samtiden beskrevet som revolusjonerende for ballettmusikken.
Musikken er tett knyttet til handlingen. Karakterene får en klar profil, og det musikalske uttrykket utvikler seg i takt med dramaet. Også scenografi og kostymer brøt med datidens konvensjoner og bidro til en mer realistisk og uttrykksfull helhet. Selv om slike reformtanker allerede sirkulerte i kunstmiljøet, var det nytt for publikum i Wien å oppleve dem realisert. Koreografen til balletten, Gasparo Angiolini (1731–1803), formulerte ambisjonen slik: «Hvis vi kan vekke alle menneskelige lidenskaper gjennom et ordløst drama, hvorfor skulle vi da avstå fra å gjøre det?». Handlingen ble skrevet av Ranieri de’ Calzabigi (1714–1795), som for øvrig allerede året etter premieren samarbeidet med Gluck om operaen Orfeus og Evrydike (1762).
Balletten følger legenden om Don Juan og hans nedstigning til helvete etter at han dreper sin elskedes far i en duell. Musikken følger denne utviklingen; de tidlige festscenene har et lettere preg, mens uttrykket gradvis strammes inn mot slutten. I avslutningen bygges spenningen opp før den endelige fordømmelsen markeres med orkesterets driv og tyngde.
Musikken i suiten fikk betydelig ettervirkning. Flere komponister lot seg inspirere av den, og enkelte partier ble direkte lånt eller videre bearbeidet av andre komponister. Også Gluck selv tok opp igjen materiale fra balletten i senere verk. Musikken i sluttscenen ble for eksempel omarbeidet til «Furienes dans» i Orfeus og Evrydike. Den tydeligste forbindelsen finner vi likevel hos Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791). I operaen Figaros bryllup (1786) bygger fandangoen i tredje akt på den femte satsen fra Don Juan.
Glucks Don Juan viser hvordan ballettmusikk kan være mer enn dekor – det kan være et dramatisk og musikalsk uttrykk som står like sterkt på scenen som i en konsertsal.