Antonín Dvořák vokste opp i en liten by nord for Praha, i et område som på den tiden tilhørte Det østerrikske keiserriket. Faren drev vertshus og var musiker, og Dvořák vokste opp omgitt av tsjekkisk folkemusikk og folkedans. Han lærte tidlig å spille fiolin og siden flere instrumenter, og deltok ofte i farens ensemble når de opptrådte ved festlige anledninger.
Etter musikkstudier i Praha fikk han jobb som bratsjist i et salongorkester i byen. Fra 1862 spilte han i byens Provisoriske teater for tsjekkisk opera (mens Nasjonalteateret ble bygget). Året etter var Richard Wagner innom for å dirigere sin egen musikk, og opplevelsen gjorde stort inntrykk på Dvořák. På denne tiden begynte han i hemmelighet å skrive sine første symfonier.
Drømmen om tsjekkisk selvstendighet hadde vokst seg stadig sterkere gjennom 1800-tallet. I 1866 tok Bedřich Smetana over som musikksjef ved teatret, og det ble begynnelsen på en gullalder for tsjekkisk opera. Hans operaer fant sted i tsjekkiske miljøer, ofte med undertoner av folket kamp mot undertrykkelse. Smetanas dirigentperiode hadde stor innflytelse på Dvořák.
På 1870-tallet fikk Dvořák sine første verk fremført i Praha. Gjennom en komponistkonkurranse ble han kjent med Johannes Brahms, som likte musikken hans og anbefalte ham til sin forlegger Fritz Simrock. I 1878 bestilte Simrock en samling danser for firhendig piano. Slaviske danser ble en braksuksess, og gjorde Dvořák berømt nærmest over natten i store deler av Europa.
Berømmelsen og Brahms’ anbefalinger åpnet nye dører for Dvořák, ikke minst til Wien, keiserrikets og musikk-Europas hovedstad. I 1879 spilte Wien-filharmonien Dvořáks Symfonisk rapsodi nr. 3 med Hans Richter som dirigent. Den ble varmt mottatt, og Richter bestilte en ny symfoni fra Dvořák som dirigenten planla å urfremføre med Wien-filharmonien året etter.
Urfremførelsen ble utsatt flere ganger. Hans Richter forklarte utsettelsene med sykdom i familien og med at orkesteret var overarbeidet. Men Dvořák ante uråd og mistenkte orkesteret for å motarbeide symfonien fordi komponisten var tsjekkisk. Det er ikke utenkelig at hans tilknytning til tsjekkisk nasjonalisme utløste en viss skepsis i den klassiske musikkens høyborg.
Til tross for skuffelsene i Wien ble verket en milepæl i Dvořáks karriere og et gjennombrudd som orkesterkomponist i stort format. Etter urfremførelsen i Praha i 1881 ble den snart spilt i en rekke andre land. Simrock utga den som Symfoni nr. 1 i D-dur, og de første symfoniene hans oppnådde ikke trykksverte før mange år senere. I dag er verket kjent som Symfoni nr. 6.
Dvořák kombinerte tsjekkiskinspirerte melodier, harmonier og rytmer sømløst og overbevisende med den klassiske musikktradisjonen. Brahms’ Symfoni nr. 2 fra 1877 var åpenbart et forbilde for Symfoni nr. 6, men Dvořáks særpreg er tydelig hele veien. I tredjesatsen får nasjonalfølelsen fritt spillerom, og den ble jublet fram som ekstranummer ved ufremførelsen i Praha.