Sommeren 1909 tok det russiske ballettkompaniet Ballets Russes Paris med storm. Ledet av den kontroversielle og karismatiske impresarioen Sergej Djaghilev satte kompaniet en helt ny standard for hva scenekunst kan være, med banebrytende kunstnere i alle ledd.
Våren 1912 stod det for første gang musikk av Claude Debussy på Ballets Russes’ program: Det berømte tonediktet Forspill til faunens ettermiddag med koreografi av den berømte danseren Vatslav Nizjinskij, som også hadde hovedrollen i forestillingen.
Debussy var ikke involvert i forberedelsene til forestillingen, og Nizjinskij lot ham ikke se den før på generalprøven. Der så Debussy til sin skrekk at danserne beveget seg stivt og stilisert, som figurene på antikke vaser. Komponisten syntes koreografien var arkaisk og grotesk.
Men han var forsiktig med å si hva han mente. Djaghilev og Nizjinskij hadde nemlig tatt kontakt om ideen til en ny forestilling. Handlingen er lagt til den moderne verden: To kvinner og en mann løper for å finne en tennisball, men blir snart mer interessert i hverandre enn i ballen.
Debussy var i utgangspunktet skeptisk. Han skal ha sendt følgende telegram til Djaghilev: “Tema ballett Jeux idiotisk, ikke interessert.” Men han trengte penger, og Djaghilev doblet honoraret. Da Debussy fikk gjennomslag for noen endringer i handlingen, lot han seg overtale.
Debussy skrev musikken til Jeux i løpet av en intens måned høsten 1912. Under arbeidet sa han til en venn at han trengte å finne et orkester “uten føtter” til denne musikken. Med det mente han at Jeux ville kreve enorm letthet, presisjon og konsentrasjon fra musikerne.
Slik ble balletten introdusert til publikum ved premieren i mai 1913:
“Scenen er en hage i skumringen; en tennisball har forsvunnet, en ung mann og to jenter leter etter den. Kunstig lys fra store elektriske lamper antyder barnlig lek: de leker gjemsel, de krangler.
Natten er varm, himmelen bader i et blekt lys; de omfavner hverandre. Fortryllelsen brytes når en annen tennisball dukker opp på mystisk vis. Overrasket og urolige forsvinner den unge mannen og jentene inn i hagens dype natt.”
Ballettforestillingen skulle bli en skuffelse for Debussy. Nizjinskij hadde ønsket seg lett og elegant musikk, men Debussy mente at han “... med sin grusomme og barbariske koreografi ... trampet ned mine stakkars rytmer som ugress.”
Nizjinskij ble nok kraftig distrahert av arbeidet med Stravinskijs ballett Vårofferet, som skulle ha premiere bare to uker senere. Mens Vårofferet ble tidenes mest skandaløse ballettsuksess, skapte koreografien til den stillfarne, nyanserte musikken i Jeux forvirring og latter.
Jeux ble aldri like beryktet og berømt som Vårofferet, men i løpet av de neste tiårene oppnådde Debussys siste orkesterverk en lignende status, ikke minst i avantgardistiske miljøer, for sin myldrende rikdom av detaljer, tempoendringer og nyanserte orkesterfarger.