Det vil alltid finnes kunstnere som tross vanskeligheter fortsetter å skape og står opp for sine verker. I Sverige er det beste eksempelet på dette Berwald.
Dette er en fri gjengivelse av den danske komponisten Carl Nielsens hyllest til sin svenske kollega, mange år etter at Franz Berwald var død. Historien om den standhaftige forløperen kom til å bety mye for andre komponister som møtte motstand og uforstand senere.
Berwalds første store verk, en fiolinkonsert, ble latterliggjort ved urfremføringen i 1821. Han reiste ut, til Berlin, for å lære mer. Her konsentrerte han seg om operaskriving, uten at det førte til noen fremføringer. Det førte i stedet til at han ga opp musikken og startet en ortopedisk klinikk for å tjene til livets opphold. Men i 1841 tok han skrivingen opp igjen. Denne gang lyktes han med tre tonedikt, som han selv dirigerte på en konsert i Wien. Han reiste hjem og håpet at suksessen ville gi ham muligheter i Stockholm.
Fire symfonier ble skrevet på kort tid. Dermed skrev han seg inn i historien som Sveriges første symfoniker. Sinfonie sérieuse ble fremført i 1842, men med såpass lite suksess at han selv ikke opplevde å høre de tre neste fremført. Fra 1846 til 1849 oppholdt han seg igjen ute, i Wien. Der fikk han fremført et syngespill med «den svenske nattergalen» Jenny Lind i en av rollene. Denne oppføringen og andre konserter gjorde at han ble utnevnt som æresmedlem av Mozarteum i Salzburg. Men igjen ble det en skuffelse da han reiste hjem til Stockholm. Nok en gang ga han opp musikken som inntektsbringende arbeid. Han fikk en stilling innen glassverksindustrien, men like fullt: han fortsatte å skrive, nå særlig kammermusikk. Denne ble bedre mottatt, og da også en av operaene han hadde skrevet tjue år tidligere, ble satt opp på Kungliga Teatern i 1862, fikk han innpass i musikklivet. En avrunding på denne brokete livshistorien ble at Berwald ble medlem av Kunglia Musikaliska Akademin og professor i komposisjon på Musikkonservatoriet, få år før han døde.
Symfoni nr. 2 ble skrevet samme år som den første, i 1842. Originalmanuskriptet forsvant allerede i Berwalds levetid. Langt senere ble det utarbeidet et partitur på bakgrunn av skisser som forelå fra komponistens hånd. Denne versjonen ble brukt ved urfremføringen i 1914. Til 100-årsmarkeringen av Berwalds død i 1968, ble det utarbeidet en ny versjon, av komponisten og dirigenten Nils Castegren. Denne brukes i dag.
Parallellen i norsk musikkliv er at det var Otto Winter-Hjelm som skrev den første symfonien, tjue år etter Berwalds første. Winter-Hjelms fikk en suksessfull fremføring i 1862, men også her uten at partituret ble utgitt. Det er kun få år siden av Winter-Hjelms to symfonier ble praktisk tilgjengelig for orkestre gjennom satsningen Norsk musikkarv. Men det er nå en annen historie.
Berwalds Symfoni nr. 2 regnes som romantisk, men den har også klassisk tyngde og innslag av både barokk og renessanse. Og sistesatsen er vel i grunnen ballettmusikk?
Den lunefulle, Sinfonie capricieuse, er tittelen Berwald selv satte på verket.