Rachmaninoff Grieg Trpčeski Petrenko

Konserten strømmes direkte på aftenposten.no.

Våren 1897 var den snart 24 år gamle Sergej Rachmaninov (1873−1943) en stigende stjerne som pianist og komponist i hjemlandet Russland. Premieren på hans første symfoni i St. Petersburg lå an til å bli et nytt steg mot toppen. Men urfremførelsen ble en skandale: Dirigenten, den berømte komponisten Alexander Glazunov, gjorde en elendig jobb og en frustrert Rachmaninov forlot konserten før den var over.

Selv om det var åpenbart at dirigenten hadde gjort skade på musikkopplevelsen (noen mente til og med han hadde vært full på podiet), var det ikke mye nåde å få hos kritikerne etterpå. Komponisten Cesar Cui dro hardest til: Han sammenlignet symfonien med de ti plagene i Egypt og mente den i beste fall kunne høste beundring i et musikkonservatorium i helvete. Rachmaninov var fullstendig knust etter slaktene, gikk inn i en dyp depresjon og klarte nesten ikke å skrive musikk de tre neste årene.

Den kreative lammelsen gikk også ut over økonomien og bekymret hans nærmeste, som fikk satt ham i kontakt med legen Nikolai Dahl. Han var selv ivrig amatørmusiker og så selvsagt verdien av å frigjøre komponisten fra sin fastlåste skrivesperre. Dahl var tidlig ute med å bruke hypnose i sin terapi, og gjennom tre måneder møttes de to daglig. Rachmaninov skildret senere hvordan han i halvsøvne hørte sin terapeut gjenta oppløftende setninger om hvordan han skulle lykkes med å skrive en glimrende klaverkonsert.

Og han lyktes virkelig − Rachmaninov uttalte siden at Dahls behandling styrket nervesystemet hans i mirakuløs grad, og den kreative gnisten vendte tilbake. I desember 1900 fremførte han to av satsene i sin andre pianokonsert, og året etter en komplett versjon. Konserten ble en enorm suksess, etablerte opphavsmannen som en komponist av internasjonalt format og ble stående som et høydepunkt og en publikumsfavoritt i sjangeren. Rachmaninov tilegnet konserten sin uvurderlige terapeut Dr. Dahl.

Konsertens første sats griper oppmerksomheten hardt; pianoet slår an en litt mørk og mystisk stemning med sine innledende akkorder før orkesteret kommer inn med en intens og medrivende melodi fra strykerne. Effekten kan minne om begynnelsen av den første klaverkonserten til Tsjaikovskij, en komponist Rachmaninov beundret. Pianoet akkompagnerer nærmest orkesteret i starten, før det inntar solistrollen i sidetemaet i Ess-dur.

I den andre satsen er det en fløytesolo som presenterer hovedtemaet, og i fortsettelsen veksler melodistemmen mellom pianoet og andre instrumenter. Samspillet mellom solist og orkester er usedvanlig finvevd og kan minne om kammermusikk. I tredjesatsen følges den energiske innledningen opp med en av Rachmaninovs mest berømte melodier, som blant annet ligger til grunn for Sinatra-klassikeren «Full Moon and Empty Arms» fra 1945.