Bohuslav Martinů vokste opp i den tsjekkiske landsbyen Polička, der faren var brannmann og kirketjener. Martinů ble født i det flotte kirketårnet i byens Jakobskirke, der familien bodde. Han var mye syk som barn og studerte ofte byen ovenfra, men imponerte stort på fiolin, og som 15-åring fikk han dra til Praha for å studere musikk med støtte fra folk i byen.
Martinů ble aldri noen god student, men hadde likevel stort utbytte av årene i Praha. Han utforsket ivrig byen på egen hånd, leste bøker om mange ulike emner og gikk mye på konserter, der han særlig ble fascinert av Claude Debussys musikk. I 1910 mistet han studieplassen og reiste tilbake til hjembyen, der han fortsatte å studere og komponere på egne premisser.
Etter første verdenskrig erklærte Tsjekkoslovakia sin selvstendighet. Martinů fikk et gjennombrudd som komponist med Tsjekkisk rapsodi i 1919, en kantate som feiret den nye nasjonen. Han fikk jobb som fiolinist i Tsjekkisk Filharmonisk Orkester, og musikken hans var preget av inspirasjon fra tsjekkisk folkemusikk og Antonín Dvořáks romantiske orkestermusikk.
I 1923 flyttet Martinů til Paris, der han ble eksponert for nye inntrykk fra surrealisme, nyklassisisme, jazz og ikke minst Igor Stravinskijs musikk. Martinů beveget seg bort fra det romantiske tonespråket og kombinerte i stedet tsjekkiske elementer med nye impulser til sin egen form for nyklassisisme. Han stivnet aldri i ett uttrykk, men fortsatte å eksperimentere.
Martinůs berømmelse vokste gradvis. Den russiske dirigenten Serge Koussevitzky ble en viktig støttespiller som blant annet sørget for å gjøre musikken hans kjent i USA. Martinů flyttet fra Paris til New York i 1941 og ble godt mottatt i sitt nye hjemland, der han ble statsborger i 1952. Symfoniene hans ble spilt av de store amerikanske orkestrene og fikk gode anmeldelser.
I 1950 flyktet den tsjekkiske oboisten Jiří Tancibudek sammen med kona fra hjemlandet på grunn av de politiske forholdene. Tancibudek kom fra en jobb i Tsjekkisk Filharmonisk Orkester, og siden Martinů også hadde spilt der, tok oboisten sjansen på å skrive til ham og be om hjelp til å finne arbeid i USA. Martinů beklaget i sitt svar at han ikke kunne hjelpe ham.
Tancibudek slo seg ned i Australia, der han ofte ble spurt om å spille tsjekkisk musikk. Siden det tsjekkiske oborepertoaret var minimalt, skrev han til Martinů igjen, denne gangen for å be ham skrive et nytt verk for obo. Komponisten takket først nei, men noen år senere ombestemte han seg. De to tsjekkerne kommuniserte via brev under arbeidet med konserten.
Jiří Tancibudek urfremførte Martinůs Obokonsert sammen med Sydney Symfoniorkester i anledning sommer-OL i 1956. Her kommer mye av særpreget fram som ga Martinů en unik stemme som komponist – originale klanger, vakre melodier og nyklassisisme preget av tsjekkiske rytmer. Obostemmen er krevende som en olympisk øvelse, men full av varme og munterhet.