Aulaseriene
Kammermusikk Mel Bonis
Gabriel Fauré

I 2024 er det 100 år siden Gabriel Fauré gikk bort — en ypperlig anledning til å kaste lys på hans mange kammermusikalske mesterverk. Faurés første av i alt to pianokvartetter tok en mørk vending da hans forlovede gjorde det slutt etter kun fire måneder. Men verket var allerede påbegynt, og vi får dermed et helt spesielt innblikk i en komponists intrikate følelsesliv: fra det gledesfylte og nærmest berusede lykkelige, til kjærlighetssorgens lengselsfulle avgrunn — og den store musikken dét kan fremkalle.

Om programmet

I 1877, etter flere år med frierier, ble Gabriel Fauré omsider forlovet med Marianne Viardot — datteren til den verdensberømte sangeren og pianisten Pauline Viardot. Lykken varte kun fire måneder før Marianne brøt forlovelsen. Fauré var knust. Han hadde begynt å skissere sin pianokvartett i c-moll mot slutten av 1876 i en øyensynlig mer lykkelig modus, men etter at Marianne gikk fra ham, tok komposisjonen en annen retning. Stemningen i verket skifter mellom en turbulent optimisme og nostalgisk lengsel.

Mel Bonis’ foreldre var i utgangspunktet dypt skeptiske til hennes interesse for musikk. De gikk omsider med på at hun fikk pianoundervisning, da de hadde håp om at det ville øke sjansene på ekteskapsmarkedet. 18 år gammel ble hun elev av César Franck. Han ble imponert over Bonis' talent og klarte å overbevise foreldrene om at hun måtte søke opptak på musikkonservatoriet i Paris. Hun studerte piano og komposisjon på konservatoriet fra 1876, arbeidet flittig og vant mange priser. Medstudenter i klassen var blant andre Ernest Chausson og Claude Debussy.

Blant hennes første komposisjoner var sanger med tekst av en ung medstudent Amédée Hettich. Hettich og Bonis forelsket seg, men da hennes foreldre fikk vite om forholdet, satte de brått punktum for datterens utdannelse. De arrangerte et ekteskap for henne med den mye eldre industrieieren Albert Domange. Han var allerede blitt enkemann to ganger og brakte med seg fem sønner inn i ekteskapet.

Domanges velstand gjorde at Bonis fikk anledning til å glede seg over Paris' kulturliv, pleie omgang med medmusikere og kjøpe et flygel. Under et konsertbesøk i 1890-årene traff hun på sin gamle flamme Amédée Hettich. Han hadde etter hvert fått en viktig rolle i det parisiske musikklivet og forsøkte å løfte Bonis' karriere. Følelsene mellom Hettich og Bonis blusset opp igjen, og de fikk en datter i 1899. Fødselen skjedde i hemmelighet i Sveits og datteren vokste opp hos fosterforeldre. Til tross for at både Hettich og Bonis holdt kontakten med datteren under påskudd av å være en onkel og en venninne av en påstått avdød mor, var arrangementet en stor belastning for Bonis. Fra 1900 konsentrerte hun seg igjen om å komponere. Resultatet ble musikk som var mer emosjonelt ladet og ga uttrykk for hennes indre følelsesliv.

Bonis skrev Soir et Matin for piano, fiolin og cello i 1907. Da Saint-Saëns hørte verket for første gang, uttalte han berørt: "Jeg visste aldri at en kvinne kunne skrive slik musikk".