De senere år har koret gjennomført en rekke turneer i egen regi. Det øves inn et A capella program som tas med til konserthus, kirker og/eller katedraler. Korets egenproduksjoner er en verdifull anledning til å sammen med korets dirigent få anledning til å jobbe med korteknikk og fremføringer i mindre formater – dvs uten å skulle kjempe om lydbildet for å nå gjennom et stort orkester eller utsettes for krevende akustiske forhold hjemme i Oslo Konserthus. Turneene er selvsagt også viktig for det sosiale miljøet i koret. Vennskap og samsang, kulturopplevelser og vakre møter gjennom musikken. Vi ønsker å være gode ambassadører også for norsk kormusikk, og har hatt mange entusiastiske møter med publikum i en rekke europeiske land.
Koret har blant annet vært i:
Athen (1975 og 1977)
Duisburg (1976)
London (1977)
Riga (1987)
Leningrad (1990)
Einsiedeln, Sveits (2003)
København (2004)
Budapest (2009)
St. Petersburg og Helsinki (2013)
York, Durham og Manchester (2015)
Jerusalem og Bethlehem (2016)
Krakow og Warsawa (2019)
Konserter og turneer innenlands, med og uten orkesteret:
Grimstad og Ulefos (1992)
Trondheim, Nidarosdomen (1998)
Hamar (1999)
Lillehammer (2012)
Drammen og Kongsberg (2016)
Horten (flere ganger, sist 2017
Røros og Vang (2018)
Fredrikstad (flere ganger, sist i 2018)
Med jevne mellomrom reiser Oslo Filharmoniske Kor ut av Oslo, ut av Norge, for å møte publikum på nye arenaer med sitt a cappella-repertoar. Sist koret reiste utenlands var i 2019, da Krakow og Warzsawa fikk besøk. Nedenfor har kormedlem Anette Dietrichson Bruun skildret denne reisen:
Det er varmt og litt regn i luften i Krakow by en junidag i 2019. På hovedplassen, Rynek Glowny, yrer det av turister, hester og kjerrer, iskrem og duer. Vi er sekstitre sangere som har reist til Polen, hjemlandet til Magdalena, en av våre sopraner.
Første øvelse og kirken i Krakow
St. Marys Basilica ligger øst-vest i et hjørne av Rynek Glowny og stikker seg ut fra den regulære husrekken rundt plassen. Det er smalt foran alteret der vi skal stå for generalprøven, og vi har fått tildelt lite øvingstid i kirken. Vi glir forsiktig inn på plassene våre blant folk som går ut og inn, og folk som sitter i benkeradene for en fredelig stund.
Øystein løfter armene. Vi synger:
«Peace».
Praten stilner i kirken.
«Peace».
Det blir enda litt stillere
«Peace - I leave with you».
Nå er det helt stille.
«Let not your heart be troubled, neither let it be afraid, neither let it be afraid».
Til selve konserten er kirken helt full. Når vi synger Knut Nystedts «Immortal Bach», følger folk oss med øynene, nikker og smiler, og noen tar hånden diskret opp i øyekroken.
«Komm süsser Tod, komm sel'ger Ruh», synger vi.
Spor fra fortiden
På hotellet finner vi ut at maten, ris med èn fisk, brokkoli og blomkål, kler svart-hvitt bildeformatet godt, og kanskje er det nærmeste vi kommer bildet av Polen som engang et grått østblokkland. Og søndag morgen sitter vi på bussen på vei mot Auschwitz. Guiden er polsk, men snakker svensk. «Ja, jag er arg», sier hun med kraft, når hun forteller om SS mennenes holdninger til fangene som undermennesker. Hun forteller om enkeltskjebner og om fangenes liv som en gang var som våre. Vi ser bilder av folk som skilles fra sine kjære og vi er alle helt stille. I Birkenau ser vi minnesmerker over jødene på alle språk, trekkfulle og kalde trebrakker med harde køyesenger, og togsporene som førte menneskene mot døden.
På veggen i Auschwitz står det:
«Those who do not remember the past, are condemned to repeat it»
-George Santayana
Tilbake i Krakow trenger vi en tur i det grønne strøket rundt Gamlebyen, for å komme tilbake til dagens virkelighet.
Warszawa
Vi fyller en hel togvogn på vei til Warszawa dagen etter. Det er minst 30 grader i byen, og vi skal synge i Cross Church, kirken der Chopins hjerte ligger begravet. Den lange etterklangstiden gjør at vi må være nøye med avslutninger og fraseringer. Etter generalprøven tar Magdalena oss med på Bristol bar, med sitt spesielle Art Deco interiør.
Warszawa har brede paradegater og stramme husrekker. Siden det meste ble bombet under krigen, og mye ble bygget opp på ny, er det ganske velholdt. Magdalena forteller at Polen er kjent for å være langt fremme med innovasjon og teknologi og at både sparkesykler og mathaller har vært i Polen lenger enn i Norge. Hun minner også om at de første demokratiske valgene ble holdt i Polen i juni 1989, etter at kommunistpartiet ble oppløst, og at det er viktig å merke seg at dette skjedde i god tid før Berlinmurens fall i november samme år.
Konsert i The Cross Church
Ved konserttid er det blitt enda varmere og kirken er stappfull. Lill-Ann, Grigory og Osvald synger solistpartiene med innlevelse og erfaring. Øystein dirigerer slik at det blir rom til klangene. Etter konserten kommer medlemmer av kirkekoret bort og sier at stemmene våre hørtes som om de «svevde i luften», og kaller det den lette, nordiske klangen.
Postludium på sykkel
Til tross for 35 grader viser det seg å være en god ide med en guidet sykkeltur dagen etter. Guiden forteller om Kulturpalasset som var en "gave" fra Stalin, og hvordan Warszawa nå forsøker å pakke inn Kulturpalasset i moderne skyskrapere, for å minske dets påvirkning og betydning i byen. I jødekvartalet, forteller Konrad om hvordan muren rundt ghettoen nå blir integrert i den nye bygningsmassen som et spor fra fortiden. Vi gjør oss noen tanker om det polske folks vilje og kompetanse til gjenoppbygging, før vi avslutter turen i den fredelige Łazienki-parken og triller hjem mot våre egne liv.
Det knirker når vi setter skoene i den kalde snøen, det er minus fem grader og folk glir lydløst rundt på sparkstøtting i gatene. Den hvite kirken med ornamentene troner øverst i Kjerkgata i Bergstaden og minner om Kobberverkets makt og storhet på 1780 tallet. Denne vinterdagen i februar 2018 venter Rørosingene på at Oslo Filharmoniske Orkester, med kor og solister, inntar kirken som av Johan Falkberget ble kalt «Fjellets katedral».
Tekst: Anette Dietrichson Bruun
Ziir
Selve Røros by har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 1980. Bergstadens kirke, også kalt Ziir etter det særegne spiret, ble innviet i 1784 og er en av Norges største. Å komme inn i Ziir etter å ha vandret i Røros gater, er en kontrastfylt opplevelse. Hit kom arbeiderne fra gruvens dyp til kirkerommet med sin hvelvede trehimling og gallerier i to etasjer, understøttet av prøyssiskblå-marmorerte søyler. Arbeidernes plass var derimot i båsene, langs kirkens ytterkant, mens de mer priviligerte satt i det store kirkerommet. Det gamle orgelet som kom tilbake til kirken i 1914, etter et opphold på Norsk Folkemuseum, troner nå som gullkantede kanelstenger over alter og prekestol. En Rørosing forteller at det i kobbergruvenes og smelteverkets storhetstid var møteplikt for alle borgerne og mulig å få inn 1600 mennesker i kirken og om den nylige restaureringen av kirken med prislapp på 72 millioner.
Fra Paris til Røros
Hundre år etter kirken blir bygget, komponerer Gabriel Fauré sitt requiem i Paris, en by fjernt fra Røros gruvesamfunn. Han insisterer på å følge sin sanne natur og vil ikke komponere en dyster og mørk dødsmesse. Faurés requiem er lett, forsonende og lyst og er betegnet som verdens vakreste musikk.
Fauré skriver selv:
" It has been said that my Requiem does not express the fear of death and someone has called it a lullaby of death. But it is thus that I see death: as a happy deliverance, an aspiration towards happiness above, rather than as a painful experience…….I wanted to write something different" (Orledge p 115)
Oslo-Filharmonien i Ziir
Seksti korister, et 20-talls musikere, sopranen Magnhild Korsvik og baryton Halvor Melien står i kirken i Bergstaden en februardag i 2018. Til tross for at vinterfestspillene på Røros bare er en måned unna i tid og Røros-Martnan starter om få dager, har rundt 250-300 mennesker funnet veien til kirken denne februardagen. Organisten ser ut som en miniatyr der han sitter i et eventyraktig tablå over inngangen. Under den enkle trehvelvingen i den barokke og teatralske kirken klinger kor og orkester sammen i verdens vakreste musikk.
Beethoven og Bartok
Når tonene av Faurés reqiuem ebber ut, tar et 50 talls musikere plass på scenen og spiller Beethovens 4. symfoni. Erling Dahl Jr fra Vinterfestspillene på Røros presenterer verket med Schumanns ord om symfonien; «som en slank, gresk gudinne mellom to nordiske kjemper - Eroica’ (nr. 3) på den ene siden og ’Skjebnesymfonien’ (nr. 5) på den andre»
Dirigenten Gergely Madaras er fra Ungarn og ekstranummeret er Rumenske danser av Bartok, det minner om hardingfeler og folkedans, men med et umiskjennelig ungarsk preg, og er en leken og energisk avslutning av kvelden.
Bergstadens og Faurès
Det er stille vinterkveld etter konserten, men stemningen er lys og lett. Kontrasten fra de små stuene i de laftede trehusene til kirkerommet er stor. Røros gater leder opp mot gruvene og danner et trehusmiljø som bærer i seg mye av de fineste i norsk tradisjon. Byen ble bygget med parallelle gater og rettvinklede kvartaler, etter renessanseprinsipper; en plantype som preget norske byanlegg fra Christian IV’s tid. Funnet av kobber må ha båret løfter om rikdom, velferd og optimisme for det største gruvesamfunnet nordafjells. For selv om det ikke akkurat var Paris, var det likevel et mangfoldig og selvforsynt miniatyrsamfunn der alle samfunnslag og mennesker var representert. Det føles passende å fremføre Faurés requiem, et verk komponert etter komponistens natur, her på Røros, og la tankene vandre til hvordan det var å være gruvearbeider i denne byen en kald vinterdag. Kanskje noen på Røros, i likhet med Fauré, så på døden som lykkelig overføring fremfor en trist og dyster hendelse.
Vang kirke
Hele ensemblet reiser neste dag til Hamar og fremfører samme repertoar i Vang kirke. I likhet med Ziir er Vang kirke også en åttekantet kirke, men med et klassisk, lyst og enkelt murinteriør. Publikum tar imot kor, orkester og solister med begeistring. Det er mange unge mennesker i publikum som tydeligvis kjenner verkene godt. Det lover godt for den klassiske musikkens fremtid.
Anmeldelse av konserten på Hamar kan leses her:
http://www.h-a.no/kultur/ga-sitt-publikum-en-real-energiboost
En musiker i orkesteret kontaktet korutvalget med en forespørsel om vi kunne tenke oss å reise til Palestina for å støtte etableringen av selskapet/festivalen Bethlehem Christmas Destination (BCD) –som kulturarbeidere. Etter oppfølgende undersøkelser og nøye vurdering ble planene presentert for korets sangere. Mange var entusiastiske, noen skeptiske. Kunnskapen om konflikten i Bibelens land var kanskje ikke så dype, men nyhetsbildet ga et bilde av en situasjon som var uvant og utfordrende for oss i vårt trygge nordlige hjørne av Europa.
Men det ble til at vi dro. I programmet vårt inngikk samarbeid med flere barnekor. Den første konserten fant sted i en katolsk kirke, St. Anne i Jerusalem, der vi sang sammen med barn fra Smidt Schule. En flott konsert med masse publikum. Og Jerusalem var til å miste pusten av. De historiske gatene og bygningene var som klippet ut av gamle bildekort fra Søndagsskolen. Man kunne se for seg flanellografenes fremstillinger av bibelhistorien i sitt indre, mens man gikk gjennom Damascus gate på den ene siden av Gamlebyen, opp Via Dolorosa, mot Lions gate på den andre side. Og besøket ved Klagemuren sitter klistret i minnet – både på grunn av nærheten til jødenes bønneritualer, men også opplevelsen av inngangskontrollen med bryske og væpnede vakter som fortalte oss hvor anspent situasjonen i Jerusalem faktisk er.
Men for mange av oss var det Bethlehem som var det virkelige målet for turen. Å få synge i Fødselskirken, som egentlig består av tre ulike kirker, besøke stallen, som egentlig var en grotte, og å få nærkontakt med det palestinske folket som var overveldende varme og entusiastiske. Gjennom samarbeid med barnekorene og kulturprosjektet Amwaj og Olive Branch, kom vi i nær kontakt med barn og voksne som mer enn noe annet ønsker kontakt med en verden utenfor grensepostene. At noen der ute skal vite om dem – om hvordan de lever og hvem de er. Å få synge på juleåpningen på Krybbetorget i Bethlehem med sikkerhetsvakter på takene rundt torget og droner flyvende over hodene våre under generalprøven, var en påminnelse om at sikkerhet er viktig også for den palestinske ledelsen.
Hva er det jeg husker best? Det er nesten umulig å trekke frem et minne fremfor alle de andre. Fra det først gledessjokket over at vi faktisk skulle hit for å synge konserter nettopp her, til møtet med et land fastlåst i en vond konflikt, men fylt av flotte mennesker som var så begeistret over at vi hadde tatt den lange veien for å komme nettopp til dem. Men møtene vi fikk gjennom musikken, workshopene og konsertene sammen med barna, og det å få stå i Fødselskirken og synge Deilig er jorden sammen med barna som hadde lært seg denne sangen uten å forstå språket vårt, er nok det jeg vil huske best. Jeg måtte gråte en skvett. Å synge om julen, Jesus og nåden – på det stedet det hele tok plass for så lenge siden, sammen med de som lever der i dag. Aldri har jeg følt meg mer i ett med historien, kraften i budskapet i musikken, men også med den aktuelle politiske situasjonen og disse menneskenes håp om en bedre fremtid.
Med ønske om fred og rettferdighet i dette prøvede land.
Etter flere fantastiske samarbeid med Maestro Nello Santi i Oslo konserthus med produksjonene Verdis “Requiem”, Verdis opera “Louisa Miller” og Verdis “Quattro Pezzi Sacri” ble Oslo Filharmoniske Kor og vår dirigent Tore Erik Mohn invitert til å komme til Sveits, besøke Zürich Opera, og delta i en stor veldedighetskonsert i katedralen i Einsiedeln. Alle kostnader dekket, intet mindre. På programmet; Verdis “Quattro Pezzi Sacri”.
En minneverdig helg er tilbrakt i den europeiske kulturens vugge, i verdensbyens Zürich, i suset av den store Maestro, i ekstase over denne overveldende invitasjonen til å synge på en veldedighetskonsert i en stor katedral som ingen hadde hørt om, men hvor Zürich Operas kor ikke var blitt engasjert, men heller dette store koret fra Norge. Da invitasjonen kom så lurte vi jo litt, og regnet litt på det, - hvor mye kostet det dem egentlig å få oss nedover? Og hvordan kunne det lønne seg? Også til en veldedighetskonsert – skal man ikke tjene mest mulig penger på slike ting? Men vi forstod det da vi kom ned. Vi, altså Oslo Filharmoniske Kor, er jo et av Europas ledende kor! Det var i alle fall det sesongprogrammet for Zürich Opera påstod. Vi kjente litt etter og fant ut at jo, vi er nok det – et av Europas ledende kor. En tittel som med stor entusiasme ble flettet inn i omtrent alle beskjeder, alle taler og alle gode historier som ble fortalt i løpet av denne strålende helgen (og vi kan legge til at selv mange år etter dukker den fortsatt opp i en og annen sammenheng – medfulgt av et stort smil). Til slutt var vi hjernevasket nok til å uten blygsel stå der ranke i ryggen bak kormappene i den mektige katedralen i Einsiedeln; OFK - et av Europas ledende kor. Klar for å levere tidenes Quattro Pezzi Sacri av Verdi.
Og hva ble skrevet om konserten vår etterpå? Vi fikk store ovasjoner i Roman Kühnes anmeldelse i Einsiedler Anzeiger (vår oversettelse fra tysk).En konsert på toppnivåAllerede i det firstemte Ave Maria, sunget a capella av det hundremanns store Oslo Filharmoniske Kor, fikk vi et innblikk i en verden vi ikke ante fantes. Det utfoldet seg en sfærisk musikk, komponert over den korte tonerekken dess-e-fiss-giss-aiss-b, der melodien ble båret fra bass til alt, for så en kvart tone høyere å bli overtatt av tenorene som elegant gir den videre til sopranene, og slik skaper et crescendo, der sol lik torden langsomt smyger seg innpå en, tårner seg opp i en spenning som sprenger alle grenser, for deretter å forsvinne fredelig i det fjerne i en pianissimo C, den mest europeiske av alle europeiske toner, og ved det spenne en bue tilbake til begynnelsen.
Et perfekt kor Oslo Filharmoniske Kor bidro i stor grad til denne vibrerende musikken, og selv mesterdirigent Nello Santi kunne ikke ha ønsket seg mer. Til og med da volumet var på sitt høyeste i siste sats (Sanctus) og orkesteret til dels forsvant ut av lydbildet, var det en flott balanse i klangen, et fargespill i lydbildet og en klarhet i uttalen som vanskelig lar seg beskrive. De lave områdene var helt fantastiske, som et mikrokosmos av akustiske bølger, og med en varme som må ha fått hjertene til selv de mest blaserte lyttere på bakerste benk til å slå fortere.
Alle fire satser viser hvordan Verdi vendte seg mot den italienske renessanse. Dette kom hos ham særlig til syne i en hommage til hans forbilde Giovanni Pieruigi da Palestrina (16. århundre), ved at han innførte dennes polyfoni og stemmeføringskunst, som i datiden virket svært umoderne. Fremfor alt den siste, veldig satsen (Te Deum) begynte med en rolig enstemmig koral der «Sanctis» jubelen brøt inn med en sanglig og orkestral kraft som kunne få en til å frykte for de nyrestaurerte stukkmaleriene, alt mens Santi gjennom lange dramaturgiske pauser og lot den storartede klosterakustikken få virke, før det påfølgende det orkestersuset desto sartere hyllet sansene inn i dis.
Alt var klart for tidenes konsert, men akk, for en nedtur den startet med! En hel tone for lavt faktisk! Det er vel den tonen vi vil huske best. Det involverte en utpekt klarinettist, og vi lærte alle at en B på klarinetten er ikke det samme som en B i natura, for koret startet opp første sats, a capella og i god tro - men en tone for lavt. Men herrene i et av Europas ledende kor justerte seg opp – mesterlig håndtert i et «Sa-anctus» med en innlagt sekund-stigning. Verdi får unnskylde oss denne lille omskrivingen, gjort med så stor overbevisning at selv ikke kveldens anmelder merket seg denne.
Denne opplevelsen ble en av mange som er smeltet inn i korets dna. Sammen med minnene om en fantastisk og fullsatt katedral, der billettene visstnok kostet over 1000 NOK pr stykk. Men også et varmt møte med sveitsiske vakre landskap, en spennende hovedstad, solid husmannskost, stoooore ølflasker, og et begeistret publikum. Og for tid tilbrakt sammen med Nello Santi kan vi gjerne reise langt av sted, særlig når vi kan komme hjem igjen utropt som et av Europas ledende kor. For en opplevelse, for en tur, og for en Maestro (RIP – Nello Santi gikk ut av tiden 6. februar 2020).
I årene 1986-1990 sang Oslo Filharmoniske Kor sammen med det latviske Statlige akademiske kor, Riga-koret, ved flere anledninger. Samarbeidet kom i stand etter initiativ fra Oslo-Filharmoniens sjefdirigent Mariss Jansons, selv oppvokst i Riga. Ved to anledninger, i 1986 og 1989, besøkte Riga-koret Oslo. Første gang fremførte Oslo-Filharmonien Verdis Requiem, og andre gangen Mahlers symfoni nr. 2. Sistnevnte ble også spilt inn på plate, utgitt i 1990, som vant en Spellemannspris for beste klassiske innspilling.
To ganger reiste OFK utenlands for å synge sammen med Riga-koret, første gang i 1987 til Riga, andre gang i 1990 til daværende Leningrad, der begge korene igjen sang Mahlers symfoni nr. 2 sammen med Leningrad Symfoniorkester, ledet av Mariss Jansons.
Kormedlem Bjørn Vadholm begynte i koret omtrent samtidig med at dette samarbeidet kom istand. Han forteller her om sin inntreden i koret og om inntrykkene fra reisen til Riga i 1987:
For meg begynte denne turen allerede høsten 1986.
Etter oppussing av leilighet, meldte behovet for musisering med andre seg. Annonsen fra Oslo-Filharmonien på Aftenpostens forside om opptak til koret ble lest med interesse, og vips så var det prøvesang for Terje Kvam i Domkirken.
«Kirken den er et gammelt hus» ble avsunget, og dirigent Kvam, han var fornøyd. De praktiske vilkårene for opptak var imidlertid oppmøte på seminar på Sundvollen påfølgende helg, samt å avsette tid førstkommende sommer for turné til Riga, i daværende Sovjetunionen.
For en offisersønn lød tur til Sovjet nesten i overkant spennende, men etter et vellykket seminar føltes det å få muligheten til å reise på tur med den hyggelige gjengen helt trygt.
At det var andre tider den gang fikk vi et forvarsel om da vi oppførte Verdis Requiem sammen med Rigas Statlige akademiske kor i Oslo høsten 1986. Til festen i Lille sal etter konserten hadde festkomiteen pyntet bordene med latviske flagg. Maestro Janssons ble aldeles blek da han sjekket lokalet før konserten, og beordret umiddelbar fjerning av flaggene. Det var en gryende glasnost, men det fikk da være grenser.
Det skulle selvfølgelig benyttes fly til Riga, som den gang kun hadde en militær flyplass. Det gjorde at Aeroflot, som skulle fly oss over, benyttet jagerpiloter for å fly vår Tupolev til Riga. Det var i sannhet litt av et fly. Bagasjehyllene var byttet ut med nettinghyller, og det ristet og knaket. Jagerpilotene gjorde imidlertid jobben, og maken til stuplanding har jeg ikke opplevd, verken før eller siden. Men ned kom vi, og vi ble møtt av Riga-koret, med ordfører og TV på slep, utenfor flyplassen. Betagende vakker sang, så vakkert at Else Haug og Trond Halstein Moe, våre medbrakte solister, ble helt målløse. Og vi fikk den vakre nasjonalhymnen Put Venji som en favoritt i vår hjerter for alltid.
Vi ble innkvartert i, for anledningen, utflyttede boligblokker. Skikkelige bomaskiner, med god lufting langs gulvene og lakkert avispapir som baderomsbelegg. Noen av oss var så heldige at vi fikk «tårnsuiten» med særs god ventilasjon.
Vi skulle holde to konserter i løpet av uken i Riga. En a cappella-konsert i Universitetets aula, og en storslått konsert med det latviske symfoniorkester i Rigadomen, som den gang var avvigslet og ble benyttet som kulturhus og konsertsal.
I Universitetets aula la vi opp til et godt norsk og nordisk program med Griegs 4 salmer, Landkjenning og Bjørn Kruses bearbeiding av norske folkeviser som konsertens høydepunkter. Det var fullt hus, masse applaus, og en mengde rørende tilbakemeldinger, sammen med klemmer og blomster fra publikum . Vi fikk også veldig gode kritikker i Rigas presse. Det siteres fra avisen Cîna; «Aftenen i Universitetets Aula samlet en full sal av tilhørere. Vårt ellers så tilbakeholdne publikums applaus-storm vitnet om at gjestene var velkomne og at fremførelsen ble satt pris på».
I Rigadomen skulle Franz Schuberts Messe i Ess-dur framføres sammen med Rigas Statlige opera- og ballettorkester, samt organisten Tâlivaldis Deksnis. Dette oppførte vi med vårt eget orkester i Oslo domkirke høsten før vi reiste, slik at de aller fleste hadde dette under huden. Våre medbrakte solister, Else og Trond, var selvsagt med. I tillegg medvirket de lokale solistene Antra Bigaca og Alexander Pjaternov. Terje Kvam, eller Kvams som han het i Latvia, dirigerte begge konserter med stø hånd. Det ble en stor opplevelse for oss sangere og for et fulltallig publikum. Litt pussig var det at konserten hadde en halvtimes pause etter Credo-satsen, men det virket ikke som det la noen demper på publikums begeistring. For en nokså nybakt korsanger var det ganske overveldende med så mange håndtrykk og klemmer fra folk man absolutt ikke kjenner. Men moro var det. En skikkelig gåsehudopplevelse. Igjen siteres det fra avisen Cîna: «Korklangens mykhet og dens tilsynelatende letthet er prisverdige egenskaper hos dette koret». Noen av oss fikk også gaver i form av noter med sanger fra Riga.
Den øvrige tiden gikk med til øving og turistvirksomhet. Riga var - og er - en fabelaktig by med fine omgivelser. Vi ble busset rundt om i området og ble kjent med Jurmala, hvor det bades, og holdes korfestivaler med 3500 sangene i samme kor, på samme scene. Vi fikk med oss et storslagent folkemuseum hvor vi ble servert utrolige mengder grillmat av Riga-koret og utvekslet folkedanser. Og for ikke å forglemme et skjellsettende besøk på Salaspils konsentrasjonsleir, et gripende minnesmerke etter 2. verdenskrig. Dette gjorde et dypt inntrykk på oss alle.
Mye tid ble også brukt på omvisninger i Riga, og på byens mange markeder og platesjapper. De fleste hadde nok med seg en god overvekt med LP-plater (vinyl) på flyet hjem.
Det ble for meg starten på et langt korliv i OFK, hvor jeg har hatt det mye moro og truffet masse hyggelige folk, noen litt hyggeligere enn andre. Det har seg nemlig slik at Riga-turen medførte at Helga og jeg fortsatt er på «Rigatur» etter 33 år. Så får det heller være at hun startet i et annet kor i Oslo ved hjemkomst. Greit å synge i hvert sitt kor, tenker jeg.
Det ble definitivt en minneverdig tur med wienerschnitzel, eller Riga-schnitzel som den etter hvert ble døpt, og Selters til alle måltider og rosa Champagne hver kveld. Ikke minst var det spesielt med besøk bak jernteppet i en gryende glasnost, som skulle slå ut i full blomst kun 2 år etter, med murens fall. En hendelse Helga og jeg fikk med oss på TV etter en korøvelse i Son Servera på Mallorca, hvor vi bodde ett år, og sang i det lokale koret.