Da Sergej Rachmaninoff (1873–1943) flyttet i eksil i 1918, mistet han mye av lysten til å komponere, og i sitt nye hjemland USA dyrket han først og fremst sine to andre parallelle karrierer som pianist og dirigent. På 1930-tallet begynte han å komponere mer, og hans Rapsodi over et tema av Paganini for piano og orkester ble varmt mottatt da Rachmaninoff selv spilte solostemmen ved urfremførelsen høsten 1934.
Tidlig i karrieren hadde Rachmaninoff uten hell prøvd å få i stand et samarbeid med den legendariske koreografen Michel Fokine. I 1939 fikk komponisten brev fra Fokine med en forespørsel om å bruke Paganini-rapsodien i sin ballettforestilling Paganini. Rachmaninoff ga entusiastisk sin tillatelse, og forestillingen ble en suksess da den hadde premiere i Covent Garden i London.
Suksessen med Paganini motiverte Rachmaninoff til å begynne på et nytt orkesterverk i stort format, med arbeidstittelen Fantastiske danser. Han spilte gjennom musikken på piano for Fokine, og koreografen ville gjerne bruke musikken i en ny ballettforestilling. Dessverre døde Fokine før prosjektet lot seg gjennomføre.
Rachmaninoff holdt høyt tempo som omreisende konsertpianist også i sine siste år, og sommeren 1940 øvde han fra morgen til kveld til sin neste turné. Han fant likevel tid til å skrive på sitt nye verk, og fortsatte arbeidet på reisefot utover høsten. I oktober var musikken ferdig, nå med tittelen Symfoniske danser. Det skulle bli hans siste større verk.
Symfoniske danser kan beskrives som et vemodig tilbakeblikk på en helt unik kunstnerkarriere. I den første dansen siterer Rachmaninoff sin første symfoni fra 1895, som ble en gedigen fiasko og på dette tidspunktet var glemt av alle andre enn komponisten. Sitatet ble ikke oppdaget før etter hans død, da noter til symfonien dukket opp i Leningrad.
Andre sats er en melankolsk og drømmeaktig vals. I siste sats siterer Rachmaninoff sitt store liturgiske korverk Vespers fra 1915: han maner frem en «Vredens dag» med det berømte Dies irae-motivet. Så tar komponisten farvel med nok et Vespers-sitat – en hymne om Jesu oppstandelse. Ved slutten av partituret skrev han: «Jeg takker deg, Herre!»
Tekst: Fred-Olav Vatne