Reinhold Gliere (1875–1956) ble født i Kiev og hadde visstnok både belgiske, polske og tyske aner. Han studerte musikk først i hjembyen og siden ved musikkonservatoriet i Moskva, der han fullførte studiene i 1900.
Sommeren 1902 tilbrakte Gliere hjemme hos det som skulle bli hans mest berømte elev: Da ble han elleve år gamle Sergej Prokofjevs første komposisjonlærer. Prokofjev beskrev senere hvordan sommeren med Gliere åpnet nye musikalske horisonter for ham – til da hadde han stort sett fått undervisning av moren, nå fikk han for første gang veiledning av en til fingerspissene profesjonell musiker.
Gliere skulle siden påvirke mange elever gjennom flere tiår som komposisjonslærer og professor i Kiev og Moskva. Hans innflytelse rakk også langt bortenfor de sentrale sovjetrussiske musikkbyene: Gliere holdt konserter i Sibir, skrev nasjonalopera i Aserbajdsjan og hadde en sentral rolle i oppbyggingen av musikklivet i Usbekistan.
Fra 1905 til 1908 bodde Gliere i Berlin, der han studerte direksjon. I årene som fulgte skrev han sin Symfoni nr. 3 med undertittelen Ilya Muromets, som er navnet på en middelaldersk ridderhelt fra russisk folklore. Gliere mottok den høythengende Glinka-prisen for symfonien, og den ble et internasjonalt gjennombrudd for komponisten.
Etter 1917 forlot Reinhold Gliere aldri Sovjetunionen. Han holdt seg dessuten til det tradisjonelle tonespråket han tilegnet seg i studieårene istedenfor å eksperimentere med nye musikalske impulser. I motsetning til yngre, mer radikale komponister som Dmitrij Sjostakovitsj, hadde han derfor sjelden problemer i møte med myndighetene.
Gliere dro som nevnt langt utenfor allfarvei geografisk, og han valgte noen ganger ukjent terreng også når det gjaldt besetning. Han skrev solokonserter for koloratursopran, horn, kontrabass og ikke minst for harpe. Gliere komponerte Konsert for harpe og orkester i 1938, i nært samarbeid med den russiske harpisten Ksenia Erdeli.
Tekst: Fred-Olav Vatne