Henninge Landaas

Bratsjist Henninge Båtnes Landaas begynte å spille fiolin allerede tre år gammel, ved den Kommunale Musikkskolen i Trondheim. Hun hadde en skjellsettende musikkopplevelse i åtteårsalderen:

− På den tiden fikk jeg lov til å være med på et orkesterprosjekt med både profesjonelle musikere og studenter ved Trøndelag Musikkonservatorium. Vi spilte Brahms’ første symfoni, og jeg fikk mitt livs store opplevelse. Spesielt husker jeg paukene i første sats. Det var en overveldende opplevelse av lange linjer og mektig musikk. Det var nok dette første møtet med symfonisk musikk som fanget interessen.

− Friere går det ikke an å føle seg

Hun vokste opp i et usedvanlig musikkinteressert hjem:

− Familien gikk på absolutt alle konsertene til Trondheim Symfoniorkester, og når vi ikke var der, spilte vi LP med Sibelius’ fiolinkonsert med David Ojstrakh så det ljomet i stua. Oppveksten bar preg av samspill og glede, og særlig kammermusikk. Hver eneste sommer i ti år dro jeg på kammermusikkurs på Sund Folkehøgskole, først med Den Danske Kvartett, så med Chillingirian-kvartetten.

Det var på disse kursene Henninge traff Vertavo strykekvartett, som hun senere skulle bli en del av i 17 år. Hun har også vært medlem av TrondheimSolistene fra starten i 1987, av Det Norske Kammerorkester siden 1994 og har vært ansatt i Oslo-Filharmonien fra 1996−2000 og fra 2009. Det Henninge liker best i arbeidet som musiker, er følelsen av at musikken blir skapt på nytt i øyeblikket:

− Det å arbeide så mye som mulig med noe, for så å kunne slippe seg helt fri i møtet med publikum i konsertsituasjonen, det er lykke. Friere enn det går det ikke an å føle seg. Det er en helt fantastisk følelse å kjenne på konsentrasjonen fra et helt orkester på samme tid. Jeg håper publikum kan føle på den samme konsentrasjonen, den samme skjørheten, og det vakre i at dette er øyeblikkskunst. At vi sammen er med på den reisen en konsert er.

− Det dukker opp små og store høydepunkt

Johannes Brahms er komponisten som ligger Henninges hjerte nærmest. Av høydepunkter med Oslo-Filharmonien trekker hun fram det å spille Rakhmaninovs andre symfoni og Stravinskijs Vårofferet med Mariss Jansons i 1992 − da hun var helt fersk vikar i andrefiolingruppen.

– Men så dukker det opp små og store høydepunkt i hverdagen, når jeg som minst venter det, kanskje i en håpløs tørr akustikk, eller en dag jeg er sliten og lei. Det er derfor dette er et helt fantastisk yrke.

Hjemme hos Henninge er det sjelden pause fra musikken:

− Det er musikk døgnet rundt, alle spiller og øver. Når vi skal slappe av, ser vi på film.