Alison Rayner

1. Fiolin

− Det er ingenting som slår opplevelsen av å være en del av et mektig orkestermaskineri når vi spiller en Sjostakovitsj-symfoni eller et tonedikt av Strauss. Et høydepunkt fra min tid i Oslo-Filharmonien var da vi spilte Rakhmaninovs andre symfoni med Vasily Petrenko på Edinburgh-festivalen i august 2015. Orkestret føltes som et enormt, mangefasettert instrument. Det var utrolig.

Alison Rayner
  • Ansatt: 2011
  • Født: 1979 i Adelaide, Australia
  • Utdannelse: Fikk undervisning hos Peter Tanfield ved Elder musikkonservatorium, Universitet i Adelaide og ved Australian National Academy of Music.
  • Solistvirksomhet: 1. fiolinist i Melbourne Symphony Orchestra fra 2000-2011. Engasjementer som alt. solo 2. fiolinist og alternerende konsertmester i Adelaide Symphony Orkester siden 2004. Prosjektmusiker i Australian Chamber Orchestra. Proskektmusiker i Det Norske Kammerorkester.

Alison Rayner er født i Adelaide i Australia og begynte å spille fiolin da hun var tre år.

− Storesøsteren min Lynette spilte allerede fiolin, og selv om foreldrene mine egentlig synes jeg var for liten til å spille et instrument, så insisterte jeg på å få en fiolin jeg også! Jeg husker faktisk ikke hvordan livet var før jeg fikk fiolinen. Søsteren min er også profesjonell fiolinist og vi har ofte spilt sammen i orkestre og strykekvartetter gjennom årenes løp.

Alison hadde mye glede av musikk da hun var barn:

− Jeg hadde en fantastisk og entusiastisk suzukilærer som het Maxine Komlos og som sørget for at timene var like morsomme som de var lærerike. Alle elevene hennes møttes jevnlig og hadde gruppeundervisning, og dette var uten tvil det som var utslagsgivende for at jeg senere har stortrivdes med å spille i ulike typer ensembler.

Omgitt av musikk

Det var alltid mye musikk i barndomshjemmet:

− Moren min har alltid undervist i musikk og sunget i kor, og jeg husker at faren min stadig kom hjem i fyr og flamme over bunken med LP-er han hadde kjøpt i platebutikken. Jeg har et levende minne om at han spilte plater for oss av den store cembalisten Wanda Landowska hvor man kunne høre lyden av bomber som falt over Paris under andre verdenskrig. Det var i pappas Scarlatti-periode. Å være omgitt av så mye musikk har definitivt hatt mye å si for meg og min beslutning om å bli profesjonell musiker.

Alison prøvde seg på flere instrumenter – piano, klassisk gitar og obo – men fiolin var alltid førstevalget.

− Selv om jeg måtte spille et nytt stykke hver dag resten av livet, hadde jeg ikke vært i nærheten av å ha oversikt over mengden av musikk som er skrevet for fiolin; repertoaret er så stort! Vi er utrolig heldige i så måte. For ikke å nevne at det er to fiolinstemmer i alle symfonier; å spille andrefiolin i et verk du tidligere har spilt førstefiolin i, eller vice versa, gjør det mulig for deg å oppdage verket helt på nytt.

− Orkestret føltes som et enormt, mangefasettert instrument

Alison spilte med symfoniorkestre i Melbourne og Adelaide og flere andre australske ensembler før hun begynte i Oslo-Filharmonien i 2010. Hennes største inspirasjon har vært kollegaene hun har vært så heldig å få lov til å spille sammen med.

− Jeg har lært veldig mye av dem om musikk og om hvordan man bør gripe an det å spille i et orkester med dedikasjon, tålmodighet og en stor dose humor.

Mozarts Requiem og Händels Messias er blant favorittene hennes.

− Uansett hvor mange ganger jeg spiller de stykkene, slutter de aldri å røre ved meg. Det er ingenting som slår opplevelsen av å være en del av et mektig orkestermaskineri når vi spiller en Sjostakovitsj-symfoni eller et tonedikt av Strauss. Et høydepunkt fra min tid i Oslo-Filharmonien var da vi spilte Rakmaninovs andre symfoni med Vasily Petrenko på Edinburgh-festivalen i august 2015. Orkestret føltes som et enormt, mangefasettert instrument. Det var utrolig.

Hun sier at det kan være spennende å lytte til musikk for første gang uten å vite noe om den, men at det ofte lønner seg å kjenne litt til verket og hvordan det ble til.

− Å forstå komponistens synsvinkel kan få musikken til å snakke til oss på en helt annen måte, fordi vi skjønner mer av hans og hennes erfaringer og hva de prøver å formidle gjennom musikken.

Når hun ikke spiller i orkestret, er hun som oftest å finne på kjøkkenet hvor hun tester ut en oppskrift, eller på yogatime … selv om hun påstår at langrenn står øverst på listen over ting hun vil bli flinkere til!